S/Y Coulant

De ukjente spanske jomfruøyene. 

De spanske jomfruøyene er relativt ukjente i forhold til de amerikanske og engelske jomfruøyer.  Ikke er de spanske heller -  selv om spansk er hovedspråket på øyene.  Nei, administrativt hører de under Puerto Rico som jo er amerikansk og øyene består stort sett av de to større øyene Isla de Culebra og Isla de Vieques og en del mindre øyer.  Vieques har i mange år av amerikanerne blitt brukt som treningsfelt for skyting og bombing fra fly og store deler av øya er derfor isolert i dag pga alle udetonerte skarpe skudd og bomber.  Etter sterkt press fra øyboerne på Vieques stoppet amerikanerne bombingen av øya for flere år siden, men det er ikke ryddet opp og øya kan ikke åpnes opp.  Synd.  For det er en meget vakker øy som fortjener å komme frem i lyset.

Coulant har besøkt to av naturhavnene som er åpne for besøk og kan bare bekrefte at de kan fullt ut konkurrere med de beste på de amerikanske og engelske jomfruøyene.  Men vårt aller flotteste paradis (Karibiens best bevarte “hemmelige paradis” ?) fant vi på den lille øya Culebrita.  En lagune med en sandstrand som vi ikke har sett noe bedre noe sted på turen og med et så klart vann at det var nesten uvirkelig.  Legg til at det er et havskilpadde-reservat så begynner man kanskje å forstå begeistringen.  Å dykke her sammen med svære havskilpadder og masse tropisk fisk kommer utvilsomt til å stå som igjen som et av høydepunktene på turen.

Men for å være korrekt: vi startet faktisk vårt besøk til de spanske jomfruøyene med å gå til Isla de Culebra.  Vi foretok innsjekkingen i den lille byen på øya og fikk der utskrevet vår amerikanske crusing license som gir oss rett til å seile i amerikanske farvann i ett år fremover.  Veldig praktisk!!  Etter at den er utstedt, behøver vi bare å ringe inn å melde fra hvor vi er når vi seiler i farvannet Puerto Rico og de spanske jomfruøyer.  Enkelt og greit.  Vi har også vært innom flere havner på hovedøya Puerto Rico.  Særlig har vi tilbrakt en del tid i Puerto del Rey Marina på østsiden av øya.   Her tok vi bl.a. opp båten for å få gjennomført en del vedlikeholdsarbeider. 

Proviantering for de neste fire ukene. 

Nå har vi kommet til Ponce som er Puerto Ricos neststørste by etter hovedstaden San Juan.  Byen ligger på sydsiden av øya og er et godt utgangspunkt for neste seiling som går til den Dominikanske Republikk.  Byen er også kjent for billig og god diesel og hvor du får ALT du trenger av proviantering for videre seiling.  Skipperen og co-skipperen (det er nå kun to om bord frem til Miami) har da også brukt dagen i dag til å proviantere for de neste 4 ukene.  Hele mars måned går nemlig med til å seile DR og Cuba og da er det en STOR fordel å være selvforsynt med mat, vann og utstyr da vi må regne med at tilbudet underveis vil være særdeles mangelfullt.  I morgen skal dieseltanken fylles til randen og det samme skal vi gjøre med de 12 ekstra 20 liters kannene vi har på dekk.  Nå regner vi jo fortsatt med gode vinder fra øst (og etter hvert også fra nord), men værtypen endrer seg etter hvert som vi beveger oss vestover og vi har begynt å få vindstille om nettene.  Noe vi ikke er spesielt glade for: Vi kommer til å få lange strekk fremover med seiling om natten og dessuten holder vinden vår vindgenerator i gang slik at vi produserer mesteparten av strømmen vi trenger med vindgeneratoren.

Utfordringer i kø.

De neste fire/fem ukene skal vi seile den Dominikanske Republikk (DR) og Cuba.  Og vi regner med å møte store utfordringer, men på forskjellige måter i de to landene.  I DR vil den største utfordringene være den store menneskesmuglingen som foregår fra DR til Puerto Rico (som jo er amerikansk og regnes som det “forjettede” landet) og styre unna denne trafikken og ikke bli involvert på noen måte.  Dessuten er kriminaliteten i selve landet DR skyhøy så også i havnene og på land vil vi møte sikkerhetsutfordringer.  Vi har foreberedt oss godt og skal ha et møte med den Puerto Ricanske kystvakten i morgen for å legge opp vår seilingsplan og vårt sikkerhetsløp.  Så vil vi kontakte kystvakten i DR over VHF umiddelbart når vi er innenfor DR’s grense for å videreføre kontakten fra Puerto Rico.  Resten blir situasjonsbetinget, men vi regner med å kunne håndtere situasjonene etter hvert som de dukker opp.

På Cuba regner vi ikke med sikkerhetsproblemer (det er meget lav kriminalitet på Cuba), men er forberedt på en del byråkratiske utfordringer.  Selv om det ikke nødvendig er kritiske problemer vi forventer, er vi redd for at det kan ta mye tid. Blant annet er vi forberedt på full innsjekking i hver eneste havn - og alle havnene vi vil besøke må vi oppgi allerede i første havn.  Men hva om vi ønsker å endre på planene av forskjellige grunner?

 Dette blir spennende så følge med i neste utgave av bloggen…………………..

Ponce, Puerto Rico, 25. februar 2011.

Siste blogg ble skrevet fra Guadeloupe.  Etter denne tid har vi hatt følgende seilingsrute<:

Guadeloupe -Antigua - St. Barths - St.Martin.  Dessuten har vi måttet ta flyturen nedom Barbados for å skaffe USA visum.

Vi har hatt fantastiske fine seilforhold hele veien.  Med østnordøstlige vinder har vi hele tiden kunne stå i ett strekk til neste destinasjon.  Dessuten ligger øyene stadig litt lenger vest slik at vi får mer og mer behagelig kurs.  Vindene ligger hele tiden rundt 8-12 m/sek noe som gir frisk/optimal seiling hele tiden.  Med fart på 7,3-7,5 knop.  Og med 1 knops medstrøm har vi hatt en fremdrift på ca 8,5 knop hele veien.  Det har gjort at vi hele veien kan seile fra en øy til neste på dagslyset og slippe å gå ut av havn eller komme inn til ny, ukjent havn på mørket.

Til tross for at vi har fulgt hovedleden mellom øyene ser vi nesten ingen andre båter - noe som får oss til å tro at de andre båten ligger utrolig lenge i hver havn før de beveger seg videre.  Noe stort sett også havnene bekrefter:  I de aller fleste tilfeller har vi de samme naboer i havnen når vi kommer som når vi drar.   Selv blir vi meget utålmodig hvis vi ligger mer enn en full dag i en havn: Vi må videre.   Siden sist har vi imildertid også vi hatt lengre opphold i havnene for å få med oss flest mulig opplevelser.

Guadeloupe. 

Øya har form som en sommerfugl og etter anbefaling bl.a. fra Ståle og Anne Lise Larsen fra Viking Crusader som lå på samme brygge som oss, besluttet vi å leie bil og utforske den vestlige “vingen” av øya.  Meget vakker og frodig øy med mange severdigheter.  Øya er fortsatt sterkt preget av sin franske tilhørighet: På spørsmål om hvorfor all skilting og informasjon kun er på fransk, får man klar beskjed om at de har lagt til rette for franske turister og så får de andre klare seg så godt de kan. Men de kjører i alle fall på ”den riktige” siden - høyre side - av veien og det gjorde rundturen lettere.

Da vi skulle videre til Antigua, ble vi enige om at vi skulle ta kanalen som går gjennom øya (midt i mellom “vingene”) for å spare tid.  Første delen av kanalen går gjennom grønne deler av øya for så å munne ut i havet i et område med uttallige rev - noe som ville kreve en del fin-navigasjon.  Kanalen går igjennom et trafikkert område  og innebærer to broåpninger på motorveien. For å minimere ulempene for motorveien, er det derfor bare en broåpning i døgnet: kl 05.00 om morgenen.  Da er det jo stein mørkt her nede så vi var noe betenkt med løsningen.

Det var utpurr kl 04.00 og avgang fra marinaen kl 04:15 og vi lå klar til broåpningen kl 04:45 (slik anbefaling var).  Det kom fire andre båter som også ventet på åpning.  kl 05:00 åpnet broen seg og i stummende mørke ledet “Coulant” eskadren gjennom først grøntområdene og senere i havet: gjennom åpningene i revene.  Kun en av de andre båtene hang med: de andre (lokale!) ble hengende etter.  Ved 06:15 tiden kom solen opp og det ble svært så trivelig med en fin seiling opp til Antigua.

Antigua.

Bare navnet i seg selv gir assosiasjoner til de største seilyachtene i verden.  De vi alle bare ser i de store båtbladene, men aldri i virkeligheten.  Men her lå de på rekke og rad.  Alle de kjente.  Med store besetningen som hadde til oppgave å se til at alt skinner  -  hele tiden.  Mens de venter på at eieren kanskje kommer innom en gang eller to i året for å ta et par ukers tur på vannet.   For Gabbi og skipperen hvar jo dette som å komme inn i en enorm godtebutikk.  Uten penger!  For her snakker vi jo om prisklasser som er uanstendige!  Men morsomt var det.  Og selv om vi var uten penger, besøkte vi godtebutiken gang på gang.  Ble liksom aldri leie.  Dessuten fikk vi mange ideer til utstyr og organisering om bord som passer selv inne våre mulighetsområder.

 Alle de store båter lå i Falmouth Harbor.  Jørgen (sønnen til Ulf som var med på ARC’en) lå der for anker med sin båt og var i ferd med å legge siste hånd på verket for å få ut sitt “Yachtmaster” sertifikat.  Han anbefalte oss derimot å gå til nabohavnen - English Harbour - og mente at dette var mye riktigere - og hyggeligere - for oss.  Og han hadde helt rett.  English Harbour var opprinnelig bygget som base for den engelske Marinen og Nelsom var selv stasjonert her for en kortere periode.  Han likte seg imilertid ikke her (hvordan er det mulig??) og fikk nytt tjenestested.

Vi likte oss umiddelbart og fant oss straks til rette med oppankring 100 meter fra Nelson’s Dockyard - et område med bygninger som er fullrestaurert i god engelsk kolonistil fra det 18. århundre.  Her var det også full innklarering (toll, immigrasjon og havnemyndigheter) så den praktiske delen ble effektivt tatt hånd om.

English Harbour og Falmouth Harbour var forbundet med en vei på ca 400 meter så vi hadde utmerket adgang til “godtebutikken” hele tiden.    Dessuten var det bare 4 minutters “jolletur” til en av de beste strendene vi har sett på turen så English Harbour hadde ALT.  Som vanlig var det  bare vennlighet å møte og når man på toppen av det hele fikk en “touch” den britiske stilen, ble det hele perfekt.  Så ble vi da også et døgn lenger enn opprinnelig planlagt før vi klarte å rive oss løs for å seile videre.

St.Barths (egentlig St. Barthelemy).

Distansen fra Antigua til St.Barths er ca 75 n.mil og vi var avhengige av de gode forholdene for å rekke frem i tide - før mørket senker seg ca ved 18.15 tiden.  Vi var tidlig oppe og fikk en utrolig fin seilas slik at vi 11 timer etter kom til St.Barths.  Vi hadde sterke ønsker å ta øya nærmere i øyesyn.  Ikke fordi det er øya for “the rich and famous”, men mer fordi øya tross alt var svensk i ett århundre før Oscar II begikk feilen å forta en folkeavstemning på øya om beboerne heller ville tilbake til Frankrike. Og det ville de.  Så vi ville gjerne se hvilke “fyrtårn” som sto igjen etter svensk herredømme i ca 100 år .

Vi seilte inn på havnen ved hovedstaden Gustavia ca 1 time før solnedgang.  Den er kjent for å være en dårlig havn i utgangspunktet og når vi kom, var selvfølgelig alle de gode plassene tatt.  (Mange som får plass ligger der i ukesvis).  Og selv “de gode plassene” helt innerst i haven hadde så mye svell/hiv at vi var uansett usikre på om vi ville tilbringe en natt med så mye slingring.  Vi besluttet at de rike og kjente heller fikk klare seg uten oss denne gangen og seilte heller til en flott naturhavn en time lenger nord hvor vi akkurat fikk plukket opp en bøye og fikk “parkert” for natten før før mørket festet sitt grep på alle de 40 båtene som lå i bukten.

St.Martin

ligger bare 1,5 times seiling fra St.Barths og vi var på plass i god tid før broåpning kl 11:30 for båter som skulle inn i den kjempestore bukten  hvor de aller fleste båtene ligger.  Og her inne fikk vi plass ved den beste marinaen (Simpsom Bay Marina) etter litt frem og tilbake med marinasjefen.  Vi fikk en perfekt plass.  Her er alt innen nærmeste område:  Det er 11 kafeer og restauranter innen 4 minutters gange.  Bakeri, supermarked, buss til hovedstaden, vaskeri etc etc ligger rett innenfor brygga.  Og havneavgiften for denne plassen i en av de mest populære marinaene i hele Karibien er ikke avskrekkende: ca 200 kr pr døgn.  En del lavere det vi må betale for slitne gjesteplasser i norske sørlandsbyene med heller begrensede tilbud.

Vann i marinaen var greit, men vi slet mere med få det elektriske ladesystemet på plass da de kun har 110 Volt og 60 Htz på brygga.  Men alt er nå på plass.  På den andre siden av bukten er det en rekkt båtforrretninger og med jolla tar det bare tre minutter til dette gode markedet.  I det hele tatt er jolla det beste fremkomstmiddelet her: det meste ligger spredt rundt i bukten og det er langt å gå, men kort med båt.

St.Martin er delt i to: En nederlandsk del (hvor vi ligger), som da egentlig heter St.Maarten, og en fransk del.  Skal vi ta Coulant over bukta til den franske delen, må vi gjennom hele kverna: full utklarering med immigrasjon, toll og havnemyndigheter og tilsvarende innklarering på fransk side.  Med jolle er det imidlertid greit å reise over grensen. Den fleksibiliteten har heldigvis de to landene blitt enige om. Vi har da også tatt jolla over på den franske siden for å besøke våre danske venner på båten Piton uten noen formaliteter.

Hovedstaden i nederlandske St.Maarten er Philipsburg og ligger ca 15 min med taxi fra Simpson Bay.  Det viste seg å være en usedvanlig sjarmerende by med hyggelig, lav bebyggelse, praktfulle strender midt i byen og et godt restauranttilbud.  Det er dessuten enkelt med to hovedgater: Front Street med designerbutikker,  gullsmedforretninger, casinos o.l. og Back street med flere “bargain shops”.  Byen har gjennomgått et “beautification” prosjekt hvor de dessuten har laget gågater og nye fortau med palmer og nye gatelamper.  Riktig så trivelig.  Fullt så trivelig er det ikke når hordene fra cruise skipene velter inn over den lille byen, men det er vel ikke til å unngå her i Karibien.

Gabbi og Ingrid takket for seg i St.Martin og tok fly tilbake til Antigua hvor de hadde sin forbindelse tilbake til Norge via London.  Tor Torma kom i går og sjekket inn på Coulant og er klar for videre seiling nordover.  Vi reiser selv fra Barbados i ettermiddag og lander sent i kveld på St.Martin.

Til Barbados for å skaffe amerikansk visum.

Som en forberedelse til seiling på amerikanske jomfruøyene og ikke minst: til å seile østkysten av USA med egen båt, trenges USA visum.  Her holder det ikke med den vanlige visawaiver’n vi ellers får på flyplassen ved ankomst USA.

Og Barbados er stedet for USA visum for hele Karibien.  Også for oss seilere i området som har planer om seiling i amerikanske farvann.

Etter som vi ikke var innom Barbados da vi seilte her syd, besluttet vi å lage “en ferie i ferien” her på Barbados når vi allikevl måtte reise hit.  Og det var en god beslutning:  Øya er særdeles sjarmerende i sin frodighet og befolkningen er særdeles livlige og trivlige.  Øya skiller seg fra de andre Karibiske øyene ved at den ikke er oppstått av lavagrunn og at den har kun hatt en tilknytning til et europeisk land hele tiden: til Storbritannia.  De fleste andre øyene har skiftet “eierskap” opp til 20 ganger (england, frankrike, spania og sogar Sverige og Danmark!) mens altså Barbados har fått være i fred. 

Særlig vestkysten er fantastisk med sine strender med den fineste sanden (ser ut som melis) og rene vann.  Her bor kjendisene på rekke rad og hotellprisene reflekterer da også denne etterspørselen.  Da skipperen skulle bestille hotellrom, brukte han en reisehåndbok og ringte et av hotellene som så bra ut og fikk beskjed om at prisen var USD 1.600.  Skipperen var rystet over prisen på USD 1.600 for 3 dager!  Men det var da heller ikke for 3 dager, men pr døgn!!  Hotell Hilton ble løsningen til en pris som var en brøkdel av de USD 1.600.

Ved fremmøte til intervju i den amerikanske ambassaden kunne skipperen reflektere over at dette var 3. gangen siden oktober i fjor at han måtte trekke i langbukse (de to andre gangene var julaften og nyttårsaften) og lurer på hvordan det skal gå når nord Kanada, Grønnland og Island skal beseiles.

Men før det skal det seiles mye godt her i Karibien.

Barbados, 3. februar 2011.