S/Y Coulant

Det er nå akkurat en uke siden skipperen skrev siste blogg mens han samtidig sto i startgropen for å seile østover i Middelhavet.

Og etter en uke med fantastiske dager langs Coste del Sol og Costa Blanca er det på tide å dele gledene med de trofaste leserne av bloggen.

Seilingsruten har vært vært som følger:

24.09 Benalmadena - Marina del Este   34 n.m

25.09 Marina del Este - Almerimar   39 n.m

26.09 Almerimar - Aguilas   76 n.m

27.09 Aguilas - Cartagena   30 n.m.

28.09 Cartagena - Alicante   58 n.m.

29.09 Alicante - Altea   25 n.m.

30.09 Altea

Alle havnene var fine, men skipperen falt nok særlig for Cartagena med sine flotte, gamle - og nyoppussede - bygninger.  Av de større byene - også de vi har passert, men ikke har vært innom som for eksempel Benidorm - ser de fleste her for jævlig ut fra sjøen med sin høyhus og sin planløse struktur.  Her må det ha vært mange byråkrater som har tjent gode, svarte, penger på å godkjenne byggverk som aldri burde ha sett dagens lys!  Når man er på land, er man i stor grad forskånet fra å se disse deprimerende “skylines” - og det skal man vær glad for.  For her er tydeligvis ingen fasade for stygg til å bli stoppe av noe “fasaderåd” eller noen ”bygningsetat”.  Huttetu.  En mann med god etisk sans, alle friheter og en STOR buldozer kunne hatt arbeid i årevis i forskjønningens tjeneste. 

Og der hvor det er mindre steder, er det stort sett bygget ut for utlendinger - slik at det fort blir spøkelsesbyer om vinteren.  Den kombinasjonen vi ser her nede nå med økonomiske nedgangstider og et stort etterslep med overproduskjon av leiligheter og hus, har resultert i at en mengde restauranter, barer og andre aktiviteter er blitt stengt selv i høysesongen.  Og spanjolene bare gruer seg til “lavsesongen” (starter ca 1. oktober) som vil bringe dem fra ille til krise.

Men været og forholdene ellers her nede er jo helt strålende så vi koser oss over måte på turen oppover kysten.  Det er allerede påtakelig mindre båter ute og plassen i havene er vesentlig bedre.   Det har vært en stille periode med lite vind slik at det er blitt mer gange for motor enn det skipperen liker.  Det positive er jo selvfølgelige at ”svellet” inne i havnene er redusert tilsvarende så selv litt utsatte havner har vært gode havner nå.

I Alicante satte vi (dessverre) ny rekord for havneavgift med Euro 80,- (!!) da de ikke hadde 13m plass ledig og vi måtte legge oss på en 15 meters plass  -  og selvfølgelig betale for 15 meter.  Grunnen til den høye prisen er at havnen er en privat havn som i utgangspunktet ikke har gjesteplasser, men som leier ut de få ledige plassene de måtte ha til en hver tid.  Og da er det jo tilbud og etterespørsel som regulerer prisen.  Og Alicante er populær.  Den definerte lavsesongen begynner imidlertid 1. oktober også i Alicante slik at prisen skal ha gått vesentlig ned til vi kommer innom Alicante på tilbakeveien.  Men det var unektelig deilig å komme inn til den fine og koselige havnen i Altea hvor prisen Euro 32 for første døgnet og Euro 17 for påfølgende døgn.  Og i morgen er det 1. oktober!!………

Vi kom til Altea i går.  Vi hadde fått en invitasjon til et Singapore-treff som helt tilfeldigvis (!!!) ble holdt i Altea den dagen vi kom hit.  Den mikroskopiske sjansen for at det skulle skje er vel ikke mulig å beregne!  Men 19 personer fra vår Singapore tid møttes og vi hadde en herlig aften i restauranten som lå rett over gaten fra havnen vi ligger i!!!  Det er bare helt utrolig. 

Skipperens vurderinger og kommentarer fra siste uke:

• Det er en klar forskjell i vegetasjonen fra Costa del Sol til Costa Blanca med mye mindre vegetasjon på sistnevnte.  Imidlertid er det over enormt store områder på Costa Blanca dyrking av grønnsaker under plast. De er lett synlig fra sjøen og det er bare å bli imponert over dimensjonene på denne grønnsaksproduksjonen som dekker konumet i store deler av sydvest Europa.
• Jeg lover å slutte å snakke om “knitringen” i båten på en stund nå.  Men i de siste havnene - i særdeleshet i Alicante og Altea - er knitringen så høy at det er direkte plagsomt om natten.  Men jeg bekymrer meg ikke lenger vel vitende om at det bare er fiskene som har seg et festmåltid fra algene på båtene og forhåpentligvis sørger de for mindre algevekst på Coulant enn det ellers ville ha vært.
• Været her nede har nå gått inn i den aller beste fase sett fra vår side.  24 - 26 grader om dagen og 17-18 grader om natten er perfekt.  Med strålende sol hver eneste dag.  Og for første gang på 1,5 måned måtte skipperen bruke en lett sommerdyne i natt mens han ellers kun har brukt et laken. 
• Vi har registrert at heller ikke spanske marinefartøyer bruker AIS registrering - noe som skipperen (som selv er tidligere marineoffiser) har full forståelse for, men lurer på om de HAR AIS, men bare slår den på i dårlig vær som tåke o.l.?
• Storstreiken i Spania i går har vi merket svært lite til.  Det så tilsynelatende ut til at det meste gikk som normalt - i alle fall her i Altea.  Med unntak av bankene som var stengt.  Og vi så selv med egne øyne at det var en god del flytrafikk til/fra Alicante.
• Vi har nå også stiftet bekjentskaper med noen av de ganske friske fallvindene som kommer ned fjellsidene.  Inne i havnen i Marina del Este blåste det opp fra 0 til 17 m/sek på et par sekunder for så etter en halv time å falle ned til 0 igjen.  Så den gamle regelen: “om sommeren fortøy for storm. Om vinteren for orkan” gjelder i høyeste grad her nede også.
• Vi er blitt mer oppmerksom på trusselen om rotter i havnene.  Det er særlig i havner hvor bryggene er bygget på forskjellige natursteiner - med tusener av gjemmeplasser - vi tar våre forholdsregler.  Manskapet Angel (ja, han heter det selv om han ikke er noen spesiell “engel”) og skipperen har laget en “rottestopper” ved å tre fortøyningstauet gjennom noen papptallerkner slik at de ikke kommer forbi.  Senere er denne “oppfinnelsen” forbedret ved at skipperen har kjøpt noen tynne, flate grytlokk av blikk til erstatning for papptallerkenen.
• En ting som etter hvert begynner å gå skipperen på nervene, er den omfattende innklareringsprosedyren som vi må i gjennom i hver eneste havn.  Når vi kommer til en ny havn, må vi legge til på en ventepontoon og skipperen må innklarere.  Det må legges frem Nasjonalitetsbevis, autoriserte båtdata, forsikringsbevis og pass hver eneste gang.  Og det tar sin tid å få det registrert.  Skipperen som kanskje ikke er mest kjent for sin tålmodighet, må virkelig skjerpe seg for å ikke ødelegge for prosedyren som må gå sin (sakte) gang.  Ikke kan han delegere jobben heller: det forventes at det er skipperen som gjør jobben.  Kanskje blir det skipperens take-away fra turen: at han kommer tilbake som en “ny” og mer tålmodig person.
• Det er et lite tankekors at så langt på turen har vi lagt bak oss 2.800 n.mil i løpet av 3,5 måned  -  det samme som vi skal seile over Atlanteren i løpet av 16 - 20 dager!  Da seiles det jo døgnet rundt, men det forteller hvor mye distanse man får unna med døgnseilas!

 Planen er nå - i løpet av et par dager - å seile over til Ibiza som bare er 70 n.m. fra Altea.  Så får vi se om det blir tid til å besøke andre øyene av Balearene også.

Men mer om det senere……….  Følg med, følg med!

Altea, 30. september 2010.

Etter et lengre tids fravær er skipperen igjen i fortellerhumør.

Fra en utmerket restaurant som heter Waterfront og som ligger - ja, nettopp waterfront - i Queensway Quay Marina i Gibraltar skal skipperen prøve å kombinere en bedre indisk middag med å fortelle om siste tids hendelser med Coulant og dens ferd sydover.

Sist lå skipperen i Cascais (utenfor Lisboa) og ventet på mannskap: Kjelle fra Gøteborg.  Venn fra 40 år tilbake, gitarspiller og glad gutt.  Med Kjelle på plass fant vi fort ut at vi måtte ikke forhaste oss og tok en full dag i hyggelige Cascais før vi seilte videre nedover Portugalkysten.

Sines var målet etter en strålende seildag med 51 utseilte nautiske mil.  En hyggelig liten havn med en stor badestrand.  “Byen” var et stykke unna og vi fant ikke bryet verdt å besøke den da vi skulle ha lang dag neste dag og heller ville gå tidlig til køys.  Men så enkelt var det ikke.  I båten var det en “knitring” som bekymret skipperen. Det hørtes ut som en mellomting mellom når man brenner barved og slik man forestiller seg det høres ut når termitter går løs på huset ditt.  Vår nederlandske venn som også hadde kommet inn i havnen, ble tilkalt som fagperson.  Han kunne bekrefte at han hadde det samme “bråket” i sin båt.  Og da skipperen gikk ut på utliggerene i havnen kunne han høre at det samme bråket var i alle båter.  Det hjalp jo litt å vite at alle andre hadde samme problemet, men det løste ikke problemet om hva det egentlig er.  Ingen av de andre båtene hadde noen forklaring (heller ikke marinaledelsen) så hvis det er noen som leser bloggen som har en forklaring på fenomenet er skipperen meget takknemlig for å få tilsendt denne!!  Vel vitende om at det tydeligvis var et”alment” fenomen, sovnet skipperen til slutt til tross for alt “bråket”.

For neste dag skulle bli en lang dag.  Vi hadde anslått distansen vi skulle gjennom frem til Lagos til 80 n.mil og i tillegg var det meldt Atlanterhavståke.  Og ikke kunne vi dra før 06:30 heller: da først var det lyst nok til at vi kunne se alle fiskebøyene som er det er hundrevis av langs hele kysten og som det er en STOR fordel ikke å få i propellen.

Og tåke fikk vi til fulle - mesteparten av veien.  Men med god radar og AIS var vi sikkerhetsmessig godt dekket.  Vi hadde følge med den amerikansk registrerte båten Familia som bare lå noen få hundre meter fra oss, men som vi ikke så hele dagen , men som vi hadde jevnlig kontakt over VHF’en da det jo var hyggelig å ha noen å snakke med der ute i tåkehavet.

Etter hvert fikk vi også kontakt med delfiner.  Hele 12 ganger fikk vi besøk av store grupper delfiner som lekte seg rundt båten i opp til 20 min om gangen og ga de mest fantastiske oppvisninger.  Skipperen så vel flere delfiner og bedre delfinshow den dagen enn han hadde gjort hele sitt liv til sammen.  Et særdeles hyggelig innslag i en laaaaaaaang dag i tåka.  For liksom å toppe det hele med litt dramatikk passerte også en svær hai i kjølvannet av Coulant.

Da vi passerte den sydvestlige “odden” av Portugal og gikk rett østover forsvant også tåken.  Da var som om noen åpnet en dør til det fine været og plutselig døde vinden også og vi gikk for motor og gledet oss over de nye og strålende forholdene.  Det ble også så varmt at det var bare å stoppe båten og ta 20 minutter “badepause”.  Herlig.

Kl 18:15 gled vi inn til den koselige havnen Lagos og la oss sammen med “Famila” og feiret med god Portugisisk portvin mens Kjelle dro noen låter på gitaren.  Like innenfor oss lå også “Aries” fra Bergen som var kommet inn dagen før.

En tur på byen bekreftet vårt førsteinntrykk: dette var så avgjort en av de flotteste, best organiserte og hyggeligste havnene skipperen hadde opplevd på turen!  Hit kommer han gjerne tilbake.

Men allerede neste dag dro vi videre.  Da vi skulle betale ble vi imidlertid positivt overrasket.  Lagos er jo en rimelig dyr havn, men ARC deltakere får det første døgnet gratis så vi kunne reise videre uten utgifter til havneleie denne gang.

Det ble en lang, varm og vakker dag langs Algarve kysten den dagen.  Det endte med at vi ankret opp utenfor Faro sammen med 68 andre båter som hadde hatt den samme glimrende ideen.  Vi lå ved siden av to svenske båter og har i det hele tatt sett flere svenske båter nedover Spania/Portugal enn norske.

Neste dag ble nok en dag total fri for vind så det ble motor.  Igjen.  Kanskje like greit: det var helt vanvittig mye fiskebruk ute i havet og vi måtte drive “slalomkjøring” mellom alt utstyret Vi hadde satset på den lille byen El Rompido selv om havnebøkene beskrev at innseiling var særdeles krevende og ikke uten en viss risiko da vi måtte over en sandterskel på vei inn bak en halvøy  -  og den sandterskelen flyttet seg stadig!!  Etter å ha sjekket med havnesjefen på VHF’en som mente at “dette nok skulle gå bra” tok vi sjansen.  I gode dønninger seg vi over terskelen med ikke mange cm i klaring.  Men vi ble rikelig belønnet:  El Rompido var en særdeles liten hyggelig by med en lang og koselig innseiling og en ditto havn.  Her likte vi oss godt.

Men vi skulle videre.  Ved soloppgang var det ut den samme skumle løypa, men det var rimelig høyt vann og dønningene var mindre så pulsen var lavere da vi passerte terskelen for utgående enn den hadde vært for inngående.

Det ble en lang og slitsom dag. Mye stamp og en del motstrøm i starten, men det bedre seg noe etter hvert.  Skipperen fant ut at så mange ganger som han ble vasket ned av oversjø burde han ha helt vaskemiddel  over seg og fått gratis vask på veien opp til Cadiz.  Vi var derfor meget slitne da vi til slutt skled sakte inn i gjestehaven i Cadiz.  Og ble overrasket over hvor få gjestebåter det var i havnen som jo ligger så strategisk til.  Vi tok imidlertid en ekstra dag i Cadiz for å vaske ned båten som var blitt totalt dekket av salt og det var også den del småreparasjoner som måtte gjøres.

Vi hadde opprinnelig planlagt å ta strekningen Cadiz - Gibraltar i ett, men fant ut at med det været som var for tiden (med vinden stort sett rett i mot) var det lurt å bryte opp strekningen i to.  Den 3/9 om morgenen dro vi derfor ut i grålysningen med mål “Barbate” som er omtrent halvveis mellom Cadiz og Gibraltar.  Vi fikk mye sjø som en følge av grunt vann (ca 20 m), medstrøm og 13-14 m/sek motvind og fikk etter hvert også problemer med å se sjømerkene.  Som noen ganger bare er 10-15 cm over vannflaten.  Vi kjørte kombinasjonen seil/motor for i det hele tatt ha noe fremdrift.  Og så skjedde det:  Motoren stoppet nesten helt opp og det var bare å slå den helt av og seile videre.  Og seile gjorde vi helt inn i havnen i Barbate hvor vi fikk tak i en Volvo Penta mann som bare bekreftet når motoren startet at det var galt han måtte se nærmere på.  Men nå var det jo fredag kl 17:15 og da kunne han ikke gjøre det før mandag morgen.  Men han bestilte opptak av båten kl 09:0.

Og slik ble det til at vi tilbrakte helgen i Barbate.  En by som i havneguiden beskrives som “a small town without character”.  Hvilket kan bekreftes av Kjelle og skipperen.  Dog skal det sies at lørdagen blåste det så mye at vi ikke hadde gått ut uansett og natt til søndag blåste det også så mye at det var SVÆRE dønninger som nok hadde holdt oss i havn (som forøvrig var meget god!) likevel.  Vi lekte turister og fikk ligget på stranden og kost oss.  Men varmt var det: 38 grader.  Så vi var faktisk ganske glade for vinden likevel. (Sevilla som bare ligger litt lenger nord hadde 44 grader)

Mandag morgen gikk vi opp kl 09:00 og fant raskt ut at det var tauene til et fiskeredskap som hadde gått i propellen.  Det ble skåret løst og vi var ute av havnen en time etter.  Og hele operasjonen hadde kostet tilsvarende NOK 900,-!

Til tross for at det var meldt en del vind og MYE sjø rundt Tarifa på vei til Gibraltar var vi klare på at vi ikke skulle ha en natt til i Barbate!!  Og vi fikk etappens fineste kremdag.  Det var totalt vindstille og helt flatt vann helt til Gibraltar.  Marokkos fjeller tronet i bakgrunnen da vi rundt Tarifa og satte kursen for Gibraltar.  På vei inn i Gibraltarbukten bare måtte vi stoppe for bading for ikke å krepere av varme.  Og på vei inn til havnen så hundrevis (ja: hundrevis) av delfiner som lekte rundt om i hele bukten.

Vi kalte opp Queensway Quay Marina og fikk den siste plassen i marinaen.  En super marina så her ligger vi bra.  Med en katamaran, Lagoon 44,  registert på ST. Vincent, men kjøpt av en Kristiansandsmann som er på vei hjem for å flagge den inn i Norge som nabo.  Han kommer nå fra østre Middelhavet så nå bytter vi erfaringer  for kommende ruter.

Noen oppsummeringer etter de første 3 månedene på turen.

I morgen har jeg vært ute i 3 måneder og det kan være greit med noen enkle oppsummeringer:

• Den opprinnelige grovplanen som ble satt for turen ned til Gibraltar har holdt forbausende godt selv om det ikke er lagt mye vekt på å følge den.
• Av de 92 dagene Coulant har vært på tur, har den vært under seil/gange i 51 dager og ligget stille 41 dager.
• Av de 41 dager stilleligge er det særlig 9 dager i London (st. Katharines Dock ) og 8 dager i Porto (hvor skipperen var hjemme i Norge) som trekker.
• Totalt utseilt distanse pr i dag er 2.640 n.mil.
• Utseilt distanse på samtlige dager siden Coulant forlot Moss er 29 n,mil/dag, men
• Utseilt distanse fordelt kun på de dager Coulant har vært under seil/motor er 52 n.mil som viser at når vi er under veis har vi rimelige gode dagsetapper.
• Av samtlige 92 dager skipperen har vært ute, har han hatt sol som det dominerende været i 84 av dagene!!

Og nå venter Middelhavet……………………………   :-))

Gibraltar, 8. september 2010