Med kvinnelig mannskap.
Så er endelig Coulant ferdig med sitt Pit-stop i Miami og er på vei nordover.
Med kvinnelig mannskap. For første gang med flere kvinner enn menn om bord: Anne Grethe er tilbake og Sunniva, en tidligere Lindorff-kollega av skipperen, er også med. En ukes tid før hun møntrer av og reiser videre til New York.
Utenfor kysten eller Intracoastel Waterways (ICW)?
Det er spørsmålet som reiser seg når vi skal seile nordover. Og svaret blir naturligvis Ole Brumm-svaret: Ja, takk: begge deler.
Første etappen mellom Miami og West Palm Beach valgte vi å gå ut og seile utenfor kysten av flere grunner. For det første er det i kanalen veldig mange broer som må åpnes - og som vi følgelig må vente på - og det ville ta ekstra lang tid på denne strekningen ble vi fortalt. For det andre var skipperen desperat etter å komme i havet igjen etter å ha ligget i Miami så pass lenge (selv om det var et perfekt opphold) og til slutt: værmeldingen var meget god og lovet god seiling under supre forhold.
Vi fikk imidlertid veldig skiftende forhold med alt fra vindstille til liten kuling og en vind som skiftet rund hele kompassrosen. Sol, overskyet og regn. Og mye rotete sjø. En sjø som det ikke var lett å bli klok på.
Men en fin, lang dag på havet fikk vi og vi la oss da godt til rette inne i skjermet farvann i West Palm Beach om kvelden. Rett utenfor fire-fem eiendommer som helt klart ikke var finansiert gjennom Husbanken. Det var tydelig at vi nå var kommet til området for “The Rich and Famous”.
ICW.
Nest dag tok vi fatt på ICW fra West Palm Beach og opp til Fort Pierce. (Og passerte 10.000 nautiske mil fra starten i Moss 9. juni i fjor).
Og turen opp til Fort Pierce kunne nok gitt heilnorske sosialdemokrater hjerteattakk. For eiendommene til “de rike” langs Blindleia i Norge (som mange klarer å hisse seg opp over) ville garantert ikke blitt godkjent som våningshus her nede. Og eiendommene lå tett oppover kanalen. Og dette var kun sommerhus må vite. Med stilig arkitektur og hager som nok heller bør karakteriseres som parker. Skipperen må nok innrømme at han hadde ventet seg mere vulgære eksempler enn det som ble oss til del: det aller meste var bygget med stil og klasse og med spennende detaljer. Uten tvil det flotteste vi alle hadde sett av eiendeommer. Noen gang og noe sted. Vi var fristet til å ringe opp eiendomsmeglerene til noen av eiendommene som var til salgs for å sjekke prisnivået, men v i fant ut at det nok var hyggeligst å ikke å vite det! Noe kjøp ville det nok ikke blitt likevel!
I tre dager har vi seilt oppover ICW og det har vært en interessant erfaring. Vi har marginene på vår side når det gjelder dybde og høyde i kanalen. Dybden er stort sett mellom 2,2-3,0 meter (Coulant trenger 2,0 meter) og høyden på de broene som ikke kan åpnes er 65 fot (Coulant trenger 62,5 fot). En rekke broer er lavere og de åpnes enten til faste tider (som regel hver hele halvtime) eller “on call” - dvs at vi kaller dem opp på VHF kanal 9 og så åpner de så fort trafikken tillater det. Vi følger en “kjøreplan” som er utarbeidet av “Skipper Bob” og med god merking hele veien (blant annet er alle sjømerker merket med et nummer som vi finner igjen i kartet) så er det grei navigering. Vårt norske flagg vekker nysgjerrighet og vi har til nå kun møtte hyggelige og hjelpsomme mennesker som gjør kanalferden til en minnerik opplevelse. Kun en ting irriterer skipperen: alle avstander er oppgitt i amerikanske statute miles så han må hele tiden kovertere til n.mil. Men noe hjernetrim må jo han ha også.
På veien oppover har “kanalen” blitt stadig bredere og har fått mere karakter av et “sund” og det er blitt lettere å seile. Vannet er imidlertid ikke særlig fristende. Sporadiske meldiger over VHF’en om observasjoner av både hai og alligatorer har heller ikke bidratt til stor badelyst. Etter West Palm Beach har vi stoppet i Fort Pierce, Vero Beach og Titusville hvor vi nå er. Det var forøvrig ekstra flott å se JFKennedy Space Center fra sjøsiden rett før vi kom inn til Titusville.
I morgen er planen å seile til Daytona (hvor Sunniva mønstrer av og reiser til New York) og Coulant fortsetter til St.Augustin som visstnok skal være nord-Amerikas eldste by og usedvanlig vakker. Her blir det nok satt av en ekstra dag eller to etter som vi ligger foran den oppsatte plan som skal føre oss til 17. mai feiring i New York. Vi fortsetter på ICW et par dager til og så får vi se hva været tilsier når vi kommer til Georgia.
Titusville, Florida, 18. april 2011.