Westport
i Connecticut var - som forventet - et meget hyggelig bekjentskap. Vi fikk plass i en liten, lokal marina like ved der Jaffen bor. Meget praktisk. Vi var den eneste gjestende båten og fikk førsteklasses mottakelse. Jaffen var allerede på plass da vi ankom og tok oss raskt rundt på sightseeing etter ankomst. Og vi skjønner gjerne godt at mange amerikanere heller tar 1 time og 10 minutter med tog til/fra New York hver dag for å komme på jobb og heller bo ute i vakre Westport. Her har man ALT - ikke minst en praktfull natur.
Neste dag kom Andreas med fly til New York og tog ut til Westport og vi var nesten fulltallige. Han fikk også med seg en liten smakebit av Westport før vi neste morgen valgte å reise videre.
Neste morgen var det avgang i tjukk tåke. Hele veien hadde vi skarp utkikk på baugen samtidig som vi kjørte AIS, radar og kartplotter. SIMRAD radaren er usedvanlig god og vi plukket opp selv små joller med folk som var ute og fisket. Vi følte oss derfor rimelig trygge selv om sikten var redusert til ca 50 meter og fant derfor ingen grunn til å redusere på farten som var 6,5 til 7 knop.
Om kvelden kom vi til Brandford, et lite sted ved siden av New Haven hvor vi hadde avtalt at vi skulle hente Annette. Hun kom inn om kvelden til JFK flyplassen fra Hawaii og skulle ta toget fra New York/Grand Central Station. Hennes ankomst var estimert til litt etter midnatt så vi fikk god anledning til å bese New Haven mens vi ventet. Byen New Haven kunne like gjerne vært kalt “Yale city” for hele byen var til de grader preget av Ivy League universitetet Yale. Og for en praktfull og ærverdig bygningsmasse som universitetet disponerte - midt i byen. Det hadde vært graduation to dager før og alle studentene var på vei hjem. De som var ferdige med sine studier satte møblene og utstyr de ikke skulle ha med seg videre rett ut på fortauene og så kunne innbyggerne i New Haven bare komme å forsyne seg. Det som ingen tok ble hentet av kommunen dagen etter og kjørt på fyllinga. Enkelt og greit.
Med Annette om bord var mannskapet fulltallig og igjen dro vi ut i tjukk tåke. Og vi dro tidlig. For å få full effekt av medstrømmen som følge av tidevannet. Målet var Mystic som mange sa var et “must” i Long Island Sound. Tåken hadde lettet da vi kom til den kronglete innseilingen og det VAR en vakker innseiling og en hyggelig og sjarmerende by. Men vi var nok likevel av den oppfatning at den var noe oppskrytt.
Tidlig neste morgen dro vi derfor videre - igjen i tjukk tåke. Vi begynte å bli vant til dette nå. Og denne dagen hadde vi tjukk tåke hele veien - helt til vi hadde bare 2 n.m. igjen. Så heldigvis kom vi inn til havn i pent og klart vær. Til seilbåthavnen over alle seilbåthavner i USA: Newport.
Newport
er jo kjent for sine mange klassiske trebåter og her lå de på rekke og rad og skapte en nesten uvirkelig steming. Skipperen ble nesten litt andektig over den stemningen som lå over Newport. Hele havnen er en stor bukt hvor det i tillegg til en rekke marinaer også ligger hundrevis av bøyer utlagt og hvor det også er god plass til gjestende båter til å ankre opp. På vei inn i havnen var vi bortom og hilste på den norske båten Malin fra Alta som vi så lå til ankers. De er også på vei nordover med omtrent samme seilingsprogram som Coulant så de kommer vi nok til å treffe på igjen. (Vi traff dem forrige gang i Marathon i Florida).
Vi hadde booket plass på Bannister Boat Yard - en liten marina som ligger så midt i Newport som det er mulig å komme. Den ligger faktisk på “hovedbrygga” i Newport. Vi hadde stålsatt oss for prisen: den er USD 5,- pr fot. Men da de så at vi var norske, ble prisen raskt redusert til USD 2,00 pr fot og så fikk vi mere penger til å handle for i stedet. For shopping i Newport var bra. Og slett ikke så dyrt som man skulle tro med så mange godt bemidlede personer både blant innbyggerene i byen og blant de tilreisende turister. Et meget vellykket besøk med noe for alle med andre ord.
Vi ble noen dager i Newport. Og skipperen, som jo vanligvis er den som er mest utålmodig og gjerne vil videre, kunne faktisk tenkt seg å være i Newport ytterliger et par dager. Men resten av mannskapet hadde billetter hjem fra Bosten så vi måtte videre.
I gamle dager måtte man seile rundt Cape Cod for å komme opp til Boston - et havstykke som kunne være meget utfordrende. Ikke minst på grunn av sterke strømmer. Nå kutter man mye av turen ved å gå Cape Cod Canal og reduserer både farene ved offshoreseilingen, men også mye tid. Vi passerte kanalen midt på dagen i stålende sommervær og hadde strømmen med oss. Takket være medstrømmen gjorde vi 10,5 knop og hele kanalen var gjennomseilt på 1 time (hadde vi hatt motstrøm, ville gjennomseilingen tatt 4 (!) timer - noe som viser hvor viktig ”timingen” er). På begge sider av kanalen var det laget sykkel- og skating-stier og for en gangs skyld hadde amerikanerne IKKE prioritert bilene som derfor var henvist til veier inne i skogen.
Plymouth
var siste havn før Boston. Og en positiv overraskelse. Ikke før vi har fortøyd i den lokale marinaen før eieren av nabobåten kom løpende over til oss med en flaske iskald hvitvin med ordene “Welcome to Massachusetts”. Også andre båtnaboer kom over for å gi oss råd om hvor vi burde handle, spise, gå sightseeing etc. Vår opprinnelige plan inkluderte egentlig ikke Plymouth så dette var en særdeles hyggelig overraskelse vi fikk som en ekstrabonus.
Boston
var bare 42 n.m fra Plymouth - eller ca 6,5 timers seiling. Med tidlig avgang fra Plymouth kom vi derfor inn allerde ved 15:30 tiden på søndag. Det var en flott, varm sommerdag og det var hundrevis av båter ute og hele innseiling mot bykjernen med alle skyskraperne var nesten litt “majestetisk”. Vi så den norske båten “To Fluer” allerede lå i en av marinaene, men ingen var om bord så vi fikk ingen kontakt. Vi fortsatte videre inn til Constitution Marina hvor vi hadde booket plass og fant oss godt til rette.
Boston er en hyggelig by, har jo en meget spennende historie og er så absolutt en “maktfaktor” i USA. Vi brukte derfor god tid på sightseeing og for å se det vi alle bare hadde lest om tidligere av steder i byen. Den gamle fregatten “Constitution” var selvfølgelig en virkelig “højdare”. De fleste reiser rundt i turistbusser, men i Boston de har gjort det enkelt for de som ønsker å gå ruten: det er i bakken nedfeldt en merking med rød murstein som man kan følge gjennom byen og så kommer man til de mest interessante historiske stedene. Smart!
Tirsdag var det så mannskapsbytte ved at Anne Grethe, Annette og Andreas reiste hjem og co-skipper Tor mønstret på igjen etter å ha tilbragt to uker i Irland og Norge.
Onsdag kveld (vi er nå kommet til 1. juni) opplevde Boston - og hele Massachusetts - det kraftigste uværet på over 20 år. En tre timer lang Thunderstorm med kontinuerlig lyn og torden og 5 tornadoer gjorde voldsomme ødeleggelser i staten og det ble erklært “State of Emergency in the State of Massachusetts”. 4 mennesker omkom og et stort antall ble såret. Tor og skipperen bivånet det hele fra vår orkesterplass i cockpiten på Coulant og ingen av oss hadde sett noe lignende tidligere. Ingen skader på folk og båter i marinaen.
Fra Boston var det en kort seiltur til en liten by som vi fikk anbefalt at vi bare MÅTTE innom: Marblehead. Og i 17 m/sek seilte vi inn i denne overfylte havnen og fikk med et skrik plass i en bøye til Eastern Yacht Club. Det var et lykketreff. Det var en meget veldreven yacht club som hadde en utmerket tilbringer-service til og fra båtene som lå på bøyer. Vi tok derfor båten inn til byen som så avgjort levde opp til våre allerede oppskrudde forventninger. Den er nok den mest sjarmerende og koseligste byen skipperen har sett på hele turen så langt. Hoveddelen av husene var bygget i perioden 1690 - 1750 og på de aller fleste husene var det et skilt hvor det sto hvem som hadde bygget husene, når de var bygget og hvem som var byggherren. Det var en harmonisk helhet over byen som imponerte. Vi forsto det slik at det bare var ca 40 minutters kjøretur til Boston så da gjorde det ikke noe at vareutvalget i butikkene var noe begrenset.
Ut på kvelden kom også Jan Frendrik (”Jaffen”) Trondsen og mønstret på.
Vi syntes nå at vi hadde ligget mye i byer og bestemte oss for å ta sikte på en naturhavn som en kontrast. Og igår seilte vi derfor ut til Isles of Shoals som består av 9 øyer hvorav 3 er bebodd - om sommeren. Øyene ligger på grensen mellom New Hampshire og Maine hvorav 2 ligger i NH og 7 i Maine. På den ene av øyene har man klart å bygge et 5 (!) etasjers hotell - dog ble det bygget for over 200 år siden - og hele øya drives av en religiøs sekt. Vi tok oss inn til øya med jolla og ble mottatt med svært begrenset entusiasme. Vi gikk imidlertid en runde på øya og besøkte den lille kirken, gravlunden og minnesmerker etter prester som hadde satt spor etter seg fra den gang det bodde mennesker her året rundt. En av prestene hadde sogar bodd på hovedøya i over 40 år, hvilket må kunne betegnes som en prestasjon i seg selv. Det er tross alt en meget liten øy.
I dag har vi seilt opp til Portland som er den største byen i staten Maine. Og vi har selvfølgelig vært på byen og spist hummer. For det er liten tvil om at vi nå er i “Hummer land”. Ute på sjøen er det tusenvis av hummerteiner og selv langt ute på havet må vi kjøre slalom mellom bøyene til hummerteinene. Alle snakker om hummer og alle turisteffekter dreier seg om hummer. Dette kommer til å fortsette oppover hele kysten av Maine og langt oppover i Canada så Tor og skipperen regner med å bli rimelig lei av hummer før turen er over.
Mye seiling gjenstår.
Mens vi lå i Boston laget skipperen en grovskisse for den resterende del av turen: Boston - Moss. Via Canada, Grønland, Island, Færøyene, Shetland og Bergen. Det er temmelig nøyaktig 5.000 nautiske mil igjen. For å sette dette i perspektiv: turen over Atlanteren, fra Kanariøyene til St.Lucia er “bare” på 2.800 n.m så den gjenstående distanse tilsvarer altså nesten to ganger Atlanterhavskryssingen. Eller distansen vi nå har seilt de siste månedene: Miami - Boston: den er på 1.700 n.m. Vi skal altså seile tilsvarende 3 ganger distansen Miami - Boston før vi er hjemme i Moss! Og der har vi planlagt å være ca 15. september.
Skremmende?? Langt i fra. Vi gleder oss. Og vi har allerede fått en smak på hva som venter oss av temperaturer. Om nettene er det nå her i Maine nede i 5 grader og på dagtid er det kun oppe i 15-16 grader i skyggen (nå skal det i rettferdighetens navn sies at så kald start på juni måned er det mange år siden de har hatt her. Og det skal bli vesentlig bedre bare om et par dager). Men som sagt: vi ser frem til “den polare etappen”. Selv om den nok også blir den mest utfordrende.
Følg med på bloggen: Mange spennende opplevelser gjenstår.
Portland, Maine, 4. juni 2011.