S/Y Coulant

Reykjavik.
Vi fant fort ut at vår planlagte tid i Reykjavik ville bli for snau og utvidet den raskt med et par dager.  Vi lekte turister og dro på den guidede, klassiske turen: Geysir, Alltinget og Gullfoss.  Det var en full dagstur med mye busskjøring hvor vi dessuten fikk sett en del av Island.  Og det var Island på sitt beste med strålende og varmt vær.  Vi koste oss og følte oss vendig “hjemme”.  Særlig besøket på Alltinget (egentlig bare “en plass ute i naturen”) med full orientering var imponerende.  Det var riktignok et nederlag at vi måtte ha guiding på engelsk etter som vi – tross flere iherdige forsøk – ikke forsto nok islandsk til å få med oss selv det mest grunnleggende.  Så det var bare å “ta nederlaget” og henge med på engelsk. 
Etter som Reykjavik var første stopp etter mange uker med begrenset infrastruktur,  hadde vi en  lengre “to do” liste vi skulle igjennom i løpet av oppholdet.  Vi ble anbefalt å gå til “Reykjavik Backpacker” som visstnok skulle kunne hjelpe oss med det meste.  Og det gjorde vi.  Og fikk fikset “alt” fra vasking av tøy til leie av sykler.  Åpent 24 timer og hele den unge betjeningen var like blid og hyggelig uansett hva våre ønsker var.  Det eneste de ikke klarte å hjelpe oss med – men det klarte heller ikke en eneste forretning i Reykjavik å hjelpe oss med – var å skaffe oss et lite Islandsk flagg som vi kunne bruke som gjesteflagg under vårt opphold på Island.
Tilbudet av butikker og restauranter i Reykjavik var imponerende.  Nå var vi de siste månedene med seiling på Newfoundland, Labrador og Grønland ikke akkurat bortskjemte med tilgang på dette og  vi var da også meget takknemlige for alle mulighetene som nå sprang frem.  Og prisnivået var rimelig  -  langt fra det høye nivået som Island tidligere var kjent for.  Så nå ble ikke en eneste lunch eller middag spist om bord: vi eksellerte i gode måltider på byen.
Vestmannaeyjar.
Den opprinnelige planen var å seile Islands sydkyst frem til en liten by som heter Høfn før vi skulle seile over til Færøyene.  Da vi  nærmere på kartet, fant vi ut at sydkysten  var lite spennende og vi la om planene.  Vi ville seile til Vestmannaeyjar og derfra direkte til Færøyene.
Vestmannaeyar er kjent for de fleste for det store vulkanutbruddet i 1973 som begravde flere hus og som “endret” øyas topografi betydelig.  Utbruddet som varte i flere måneder ga en større og annerledes kystlinje.  250 millioner m3 lava ble lagt i tillegg til den gamle øya og ikke minst fikk hovedhavnen et helt annet innløp enn det hadde tidligere.  Ved hjelp av store vannkanoner som kjølte ned lavaen klarte man til en viss grad å styre løpet til den flytende lavaen slik havnen ikke ble stengt, men snarere fikk en mer skjermet innseiling enn tidligere. 
Det var gangske mektig å seile inn mot havnen med hele den nye lavakysten på babord side og de høye og mektige fuglefjellene på styrbord side.  Og inne i havnen ble vi vel mottatt da en representant fra havnekontoret sto og ventet på oss og ga oss “gjesteplassen”(ja, de hadde bare 1 gjesteplass) og fortalte at her var det ingen havneleie, strømbruket var gratis og de håpet at vi ville bli der riktig lenge!  Hyggelig.  At sentrum bare lå 50 m opp fra havnen gjorde jo at alt ble mye enklere også.
Byen hadde i underkant av 2.000 innbyggere og hadde begrenset med tilbud, men den hadde det vi var interessert i: 1) god restaurant med gode hummer retter på menyen og 2)et helt nytt badeanlegg med svømmebasseng og “Heitapottur” (små kulper med høyere temperaturer).   Det var dessuten tilrettelagt med mange interessante og gode fotturer på øya, så her gikk det an å være.
Et populært opplegg på Vestmannaeyjar var for øvrig å ta med mat opp til krateret og grave seg noen  cm ned i baken for å lage maten i den varme lavaen. Man bør imidlertid ikke grave for langt ned: 1m ned i bakken holder nemlig laven 450 grader og det er nok i overkant når det gjelder matlaging!  
Vi ble et døgn lenger enn planlagt da vi ventet på et godt værvindu til vår 400 n.m overseiling til Færøyene.
Overseilingen Vestmannaeyjar – Færøyene
startet i 23 m/sek (liten storm).  Med vinden godt aktenfor tvers.  Vi hadde tatt ut nok værbilder og Grib filer til at vi var rimelig sikre på værutviklingen de neste to døgnene.  Folkene i havnen bare ristet på hodet da vi gikk ut i den vinden og seilte av gårde i rimelig stor sjø og bare med en bitteliten flik av genoaen satt.  Det var sol og alt funket som det skulle.  Forresten, ikke alt:  Den kraftige vinden hadde tatt med seg mye aske fra Island og Coulant så ikke spesielt vakker ut med et sot/askelag over hele båten.  Så for en gangs skyld oppsøkte vi nå bølger som ga oss oversjø og som vasket båten ren.  Etter bare 1,5 time med den harde vinden gikk den – helt etter meldingene – ned til 8 m/sek og vi kjørte normal seilføring igjen – helt etter planen.
Vi var også heldige med strømmen den siste biten inn til Færøyene:  Vi var på forhånd advart mot sterk strøm inn den siste biten til Torshavn.  Vi fikk da også 6 knops strøm den siste 1,5 timen, men vi var heldige og fikk den med oss.
Færøyene
var en positiv overraskelse.  Velstelt, velorganisert, fin marina og så snakket de “norsk”.  Eller som de selv sier det “vi snakker dansk med Færøyisk betoning, da blir det omtrent norsk”.  Og det funket!
Færøyene er, som de fleste har fått med seg, en dansk selvstyrt region innen Danmark (mye likt Grønland).  De bestemmer med andre ord det meste selv, men må overlate utenrikspolitikk og forsvarspolitikk til Danmark.  Færøyene består av 18 øyer med til sammen et areale på 1.400 km2.  De har 47.000 innbyggere hvorav 20.000 bor i Torshavn.  De er ikke medlem av EU og er veldig fornøyd med det!
Det kanskje mest interessante i Torshavn var den gamle tømmerbebyggelsen fra middelalderen som fortsatt var intakt.  Med gress på taket og full pakke.  Og den er en av de få i hele verden som har klart å unngå altødeleggende branner som har vært de fleste andre lignende bebyggelser til del.
Denne bebyggelsen og den vanlige bunkringen var det vi fikk med oss før vi tok fatt på neste overseiling:
Færøyene – Shetland.
En kjedelig overfart med null vind og helt flatt hav.  Dvs motor hele veien.
Den eneste hendelsen på overfarten var at vi kom over en gul “torpedolignende” sak som lå og fløt.  Vi skjønte raskt at dette var en beholder stapp full av elektronisk utstyr og ettersom det sto PGS på den, ringte vi til PGS i Oslo og oppga posisjonen på bøyen slik at de kunne dra ut og hente den.  De bekreftet at de hadde mistet den fra et fartøy og var veldig interessert i få den tilbake og skulle  sporenstreks sende  en båt ut fra Færøyene for å hente den.
Vi hadde nøye planlagt og “timet” vår ankomst på Shetland.  Den letteste veien å komme til hovedstaden Lerwick var å gå gjennom det kjente – og fryktede – Yell Sound og her var det riktig å treffe tidevannet riktig. Vi traff perfekt og fikk 6,5 knops medstrøm gjennom sundet og perfekte forhold helt ned til Lerwick.
Shetland.
I Lerwick har Harbour Control laget en velkomstpakke til besøkende båter med all tenkelig informasjon.  Og i en form som gjør at man FØLER seg velkommen.
Det var på tampen av sesongen så det var bare å velge blant kremplassene i gjestehavnen.  Det var faktisk bare 4 andre seilbåter i gjestehavnen mot normalt 25-30 midt i sesongen som hovedsakelig er fra 15. juni til 10. august. 
Skipperen har vært i Lerwick med båt flere ganger og vi trengte således ikke lang tid til “å gjøre” byen.  I tillegg ønsket vi å besøke Scalloway  - en liten sovende by som ligger 15 minutters kjøring fra Lerwick og som var basen for  Shetlands Larsens og gjengens hans under 2. verdenskrig.  Byen hadde bare for 3 uker siden åpnet et nytt museum hvor mye av utstillingen dreiet seg nettopp om Shetlands gjengen og deres aktiviteter under krigen.   Og det er tydelig at Scalloway føler seg nært knyttet til Norge fortsatt selv så lang tid etter krigen og er veldig stolte av forbindelsen.  Nye norske kontakter blir nå knyttet i forbindelse med en stadig mer aktiv offshore sektor med norske selskaper i ledende roller. 
Overfarten Shetland – Bergen
ble en hyggelig, men også vemodig overseiling.  Hyggelig fordi vi hadde drømmeforhold med sol og medvind og vemodig da vi visste at dette ble den siste overseilingen på langturen.  Fra Bergen og hjem til Moss blir det kystseilas kun med dagsetapper.  Seiling i kjent farvann.
Overfarten Shetland – Bergen var veldig forskjellig fra andre overseilinger ved at vi på overfarten så mye liv og aktiviteter fra borerigger, offshorefartøyer og fiskefartøyer.  I perioder måtte vi faktisk seile slalom mellom enhetene.  Ved de andre overfartene har vi ikke sett noen aktiviteter i det hele tatt.
Nå skal vi ha noen avslappende dager i herlige Bergen.  Det føles bare så riktig at Bergen var første by vi gjorde landfall i Norge.  Her er det godt å være.
Før vi starter på sjarmøretappen hjem til Moss.
Bergen, 25. august 2011.