Mango

Vi har fått signaler om at enkelte er forvirret og frustrerte over å ikke vite hvor vi er, så vi har bestemt oss for å gi dere en litt lengre avvenningstid. Det er mulig det bare blir rot, men jeg gjør et forsøk likevel. Den engelske kanal er ca 260 nm lang fra Falmouth til Dover, så det var ikke rom for noe langt landligge før vi måtte flytte litt på oss igjen. På innsiden av en liten festning ved utløpet av Dart River ligger den lille sjarmerende byen Dartmouth hvor vi endte opp på kvelden den 21. juni, etter 66 nm uten ett eneste lite vindblaff og en god ”norsk” sommerdag på den engelske kanal. Dartmouth ligger syd for den kanskje noe mer kjente byen Torquay. Med frodige irrgrønne åser over steile klipper som ramler ned i sjøen, er den engelske sydkysten til forveksling lik den irske kyststripen. Selv lukta er lik. Det er lenge siden vi har kjent lukta av kumøkk!

Jentene fikk tatt sommerklippen underveis og vi feiret farsdag med en søt spiselig presang på 1 kg. Jentene håpet at skipperen kanskje blir lei sjokolade hvis han kan spise så mye han orker. Det gjenstår å se. De er i hvert fall ganske lei av at skipperen spiser opp all sjokoladen som han vet om i båten, så den har nå hemmelig tilholdssted. Elma bestemte at farsdagsmiddagen skulle være hjemmelaget fiskegrateng, som hun selv har ønsket seg i flere måneder, med nybakte boller til dessert.

Dartmouth hadde et temmelig uforståelig system for fastsettelse av havneavgift. På små skilt vendt innover på brygga sto det 15, 20 og 25 pund, med mindre beløp jo lengre ut på brygga du fortøyde. Siden vi selvsagt ikke så disse skiltene før en stund etter at vi hadde fortøyd la vi oss strategisk nok helt innerst, late som vi er. Med tillegg av de faste avgiftene måtte vi betale 44 pund for en natt, adskillig mer enn Amor Fati rett bak oss og nesten det dobbelte av Barolo som lå ytterst på brygga rett bak dem igjen! Vi hadde et litt spesielt og høyst nødvendig ærend i Dartmouth. Den forreste doen har i lengre tid hatt en lekkasje som vi ikke klarte å finne ut av. Lite er vel mer ekkelt enn en utett do. Yækh. Når doslangen i tillegg var halvert i diameter (fra 38mm til 19mm) på grunn av avleiringer (til tross for flittig bruk av eddik) og dermed hadde klart å tette seg helt, var tålmodigheten slutt. Frode demonterte og kastet doen i Falmouth før avreise, så det var ingen bønn. Alle mann ut på dojakt!! Stoppekrana til skroggjennomføringen var selvsagt ikke helt tett, så vi måtte i tillegg lense under dørken på badet. Heldigvis er det ikke et gjennomgående rom.

Et par dager etter at vi hadde dratt fra New York fikk vi brev fra Skandiabanken om at VISA-kortene våre ville bli sperret på grunn av mistanke om at begge kortene våre kunne være kopiert (early warning) fra VISA/Teller, men at nye kort ville bli sendt hjem til oss i Norge. Akkurat som de er til nytte når de ligger der.. Skipperen har heldigvis eurocard i tillegg, men det er rimelig upraktisk å ikke ha VISA kort.. Midt i Atlanteren får man verken brukt VISA-kort eller ordnet formaliteter. På Azorene sjekket vi bankkontoer uten å finne noe mistenkelig så langt tilbake som vi husket. Jeg ringte Skandiabanken som ikke helt visste bakgrunnen for brevet, fordi det er Teller som overvåker den slags. Vi forklarte at det ikke var mistenkelig verken at vi hadde vært i mange land det siste året, eller at det plutselig forsvant en del penger ut av kontoen da vi var i New York. (Det er vel også rimelig usannsynlig at de har kopiert både Frode og mitt kort. Vi bruker dem jo aldri samtidig.) Vi fikk avverget sperring, men fikk egentlig ingen god forklaring på hva som var grunnlaget for mistanken. Det kunne jo unektelig ha vært rimelig kjekt å vite, også for oss! Da vi kom til England ringte de på nytt fra Skandiabanken og fortalte at VISA hadde stanset en transaksjon i England og nullstilt kontoen min, i påvente av at vi skulle bekrefte transaksjonen. Vi er for så vidt glad for å leve i et ”TELLER ser deg” samfunn, men det er unektelig en smule tungtvint. Jeg bekreftet transaksjonen og ringte deretter til TELLER for å få svar på et par spørsmål. De kunne opplyse at bakgrunnen for at de ”overvåker” oss og vil sperre kortene kun er at vi har vært i Den Dominikanske Republikk, og at det der og i England har vært spesielt mange svindelsaker det siste året. De hadde ingen konkret mistanke om kopiering eller misbruk. Vi lovet å følge med på kontoen (så langt det lar seg gjøre når man stadig vekk seiler og er uten nett-tilgang), og å bytte til nytt VISA-kort så snart det var praktisk mulig. Moralen er: Sørg alltid for å ha med flere kreditkort på langtur! Et snilt mannskap som kan låne deg penger til du får ordnet opp med banken er også et alternativ som fungerer