Mango

Med et flunkende nytt toalett forlot vi Dartmouth om kvelden den 22. juni, sammen med Barolo. I England styres livet fullt og helt av tidevannstabellene, og når man skal seile langt er det selvsagt bedre med to medstrømmer og en motstrøm enn omvendt. Det var ikke akkurat vill jubel over nok en nattseiling så tett etter siste atlanterhavskryss, men valget var likevel enkelt; 2-4 knop motstrøm er PYTON. Det var ingen tåke i mils omkrets og værmeldingen ga bud om en fin nattseilas. Dette skulle likevel bli en av de nettene jeg best kommer til å huske fra langturen. Mellom 00.30 og 03.00 er det stupmørkt i den engelske kanal, selv om det er midtsommer. Det var nettopp på denne tiden Hans i Barolo og jeg fikk det litt vel spennende på vakt. På vår kurs lå det flere store militære øvingsområder.

I kartet står det: ”Submarine Exercise Area: Submarines exercise frequently, both surfaced and submerged in the area … A good lookout is to be kept for them when passing through these waters.”

“Firing Practice Area: Although no restrictions are placed on the right to transit the firing practice area at any time, mariners are advised to exercise caution whilst in an area. Red flags or lights are displayed to indicate that an area is in use. The firing practice areas are operated using a clear range procedure. Exercises and firing only take place when the area is considered to be clear of all shipping …” Det er med andre ord helt greit å seile gjennom disse områdene. Eller rettere sagt; det skulle ha vært greit…

Det startet med et skip som kom rett mot oss på kryssende kurs, for deretter å legge seg stille på tvers presis på vår kurslinje, med et hissig rødt lyssignal på toppen av skipet som viste at det var øvelse i området. Barolos AIS viste at det var et (navnløst) Coalition Warship. Vi la om kursen for å seile utenom skipet. (Hele øvelsesområdet var så stort at det ville ha tatt mange timer å seile utenom.) Krigsskipet begynte å sirkle foran oss, i ganske stor hastighet, flere ganger med kurs rett mot oss, men uten å kalle oss opp på VHF. Rød-grønn lanterne rett mot båten er ikke spesielt hyggelig, så både Barolo og jeg kalte opp skipet på kanal 16. Skipet besvarte ikke våre anrop, og fortsatte å sirkle. Det ble etter hvert helt tydelig at de var klar over oss. Vi antok at de ville kalle oss opp på VHF hvis de ønsket å formidle oss noe, og fortsatte videre på samme kurs.

Jeg ble plutselig klar over en rød, blinkende, enslig lanterne som kom bakfra på styrbord side på parallell kurs i stor hastighet..foreløpig et godt stykke unna. Det var stupmørkt og jeg verken hørte eller så noe annet enn den røde lanternen som kom stadig nærmere. Jeg forsøkte å vurdere hva det var, samtidig som jeg kalte opp Barolo. Hans hadde i utgangspunktet viktigere saker fore, men løp opp trappa med buksa på anklene, akkurat tids nok til å tenke ”Shit, det skip kommer hurtigt.” Jeg rakk å eliminere vekk muligheten for at det var et fly, lanterneføringen stemte heller ikke med et skip, ergo måtte det være en STOR seilbåt, men en seilbåt kan da ikke bevege seg SÅ raskt og være så USYNLIG bortsett fra lanternen?!? Det var alt jeg rakk å tenke eller gjøre før jeg ser en rød-grønn lanterne altfor nært, med retning 90 grader rett i styrbord side på Mango. Instinktivt fikk jeg satt motoren i maks fart fremover, mens pulsen steg med lynets hastighet og hjernen registrerte at Dette kan ikke gå bra!! Ett sekund senere raser et helikopter forbi rett bak akterstaget, mens jeg tørt kan konstatere at verdens undergang er utsatt på ubestemt tid. Først akkurat idet det passerer hører jeg motorlyden, før det var det helt lydløst. Det er mulig det satt noen kvisete militærjyplinger med nattkikkert i helikopteret og lo av meg, men episoden var utrolig skremmende. Under dekk lå barna og Frode intetanende og sov søtt….

Etter dette begynte det igjen å bli lyst rundt oss, krigsskipet forsvant og Frode overtok på siste nattevakt. På hans vakt skjedde det ingenting, bortsett fra en ferge som krysset kanalen i 30 knops fart. Skipstrafikken og separasjonssonene går mye lengre ute i kanalen, og var ikke til sjenanse i det hele tatt.

Da vi nærmet oss the Needles, den trange passasjen på innsiden av Isle of Wight, var det min vakt igjen. Vi hadde timet tidevannet bra, og hadde fossende 4 knop medstrøm gjennom the Needles med grunner på den ene siden og takkete kritthvite klippeformasjoner på den andre. En fantastisk vakker morgen som ble ekstra høyt verdsatt etter nattens grufulle opplevelser.

Skipperen fikk sove godt og lenge på morgenkvisten. Selv de beste intensjoner kan føre galt av sted. En gretten skipper mente det var alt for sent å bli vekket 20 minutter før vi skulle fortøye i Shepard Wharf Marina* etter nye 95 nm. Vel, det ble kanskje litt stress å våkne til alt annet enn fredelige omgivelser i The Solent. Med store havner som Southampton og Portsmouth som nærmeste nabo var det ikke akkurat lite trafikk i området, og rimelig trangt å få tatt ned seilene..

Ali kurerer gruff, og humøret var raskt tilbake når han så alt båtutstyret som var tilgjengelig i The Cowes! Mango pyntet seg med nye manntau og nye skjøter til St Hans feiringen på kvelden. Det var virkelig en nødvendig investering. Bare spør Lars, som moret seg med å fotografere våre slitte skjøter. Mango klarte i det minste å styre unna Portsmouth som er utstyrsmekka nr 1 med Englands største chandler! Det gjorde ikke Barolo
*54 pund for 2 netter.