S/Y Coulant

Key West.

Da forrige innlegg ble skrevet, hadde vi sjekket inn i Key West.  Innsjekkingsprosedyren fortjener imidlertid noen kommentarer:  Først ringte vi Customs og foretok en muntlig sjekk inn for å få et “arrival number”.  Med dette måtte vi ta taxi til flyplassen for å foreta den endelige innsjekkingen i USA.  Vi visste - og var forberedt på - at traff vi “riktig” person, ville han/hun kunne lage problemer fordi vi kom fra Cuba.  Selv om vi er en norsk båt og har således ingenting med USA’s boikott av Cuba å gjøre.

Og helt riktig.  Innsjekkingsoffiseren likte slett ikke Cuba og påsto at siden vi hadde fått vår USA cruising permit i Puerto Rico skulle vi opptre i h t amerikansk lov også når vi dro til Cuba.  Noe vi ikke hadde lov til og følgelig hadde han full rett til både å nekte oss  innreise og han kunne også beslaglegge båten.  Vi var rimelig sikre på at hans tolkning av reglene var feil, men i stedet for å fortelle ham hva vi synes om hans opptreden og tolkning av reglene, valgte vi å ta rollen som “de angrende syndere”.  (Vi forklarte ham dessuten at da vi fikk vår amerikanske crusing license i Puerto Rico forklarte vi nettopp vår reiserute og de amerikanske myndighetene bekreftet der og da at det ikke skulle medføre noen problemer).  Etterat immigrasjonsoffiseren hadde fått demonstrert sin makt i et par minutter, var plutselig alt i orden og vi var hjertelig velkomne til USA, Florida og Key West.  Tullebukk.

Key West er stedet hvor “everything goes”.  Som det sto på et skilt på en av barene: ”no shirt, no shoes: no problem”.  I følge mange amerikanere blir selv California å betrakte som en formell engelsk herreklubb å regne i forhold til Key West. I Key West arrangeres det over 30 større festivaler her hvert år i tillegg til “Sunset Festival” som feires hver dag ved solnedgang.   Det var høysesong da vi var der og “springbreak” ved universiteter og høyskoler.  Marinaprisene var skyhøye og det samme var stemingene på alle barene som ALLE hadde levende musikk. Roger mente skipperen var “grossly overdressed” etter som han haddet farget T-skjorte til shortsen!

Ny mobiltelefon til kr 90,- trakk noe ned på budsjettet, mens alt mulig annet sørget for at budsjettet for dagene i Key West sprakk i alle retninger.  Men det var verdt hver eneste dollar!!

Key West til Miami

er en distanse på 120 nm som vi besluttet å ta over tre dager.  Vi lå litt foran tidsskjemaet så vi hadde god tid likevel.   Vi valge å seile Hawk Channel som er nærmest kysten, men som kun har dybder på 4-10 meter.  Til gjengjeld fikk vi se mer av livet i sjøen og vi så en rekke havskilpadder og mange, svært lekne delfiner i tillegg til en rekke for oss nordmenn ukjente fisker.  Tom og Roger er imidlertid begge ivrige fiskere så vi fikk god opplæring i sjølivet i ”The Keys”.

På vei til Miami stoppet vi over en av nettene i Marathon, en øy med en bukt med over 230 (!) bøyer utlagt.  De var utlagt etter et rigid mønster for å utnytte plassen optimalt.  Meget imponerende.  Det var også den natten vi fikk 23 m/sek vind (=storm), men vi lå trygt i vår bøye  og gledet oss over god lufting om bord i en ellers høy temperatur med høy fuktighet.  Morgenen etter hørte vi på radioen at ingen av båtene hadde hatt noen som helst problemer.  “Radiomarkedet” er ellers et interessant fenomen i seg selv.  Man finner det i hele Karibien og oppover:  En VHF kanal som gjerne starter opp ved 09:00 tiden og hvor man kan gå inn for å få nyheter, værmeldinger og andre opplysninger, men man kan også legge ut spørsmål så kommer andre båter med innlegg.  Vi på Coulant var for eksempel interessert i ankringsplasser på vei opp til Miami og vi ønsket også å få kommentarer til de forskjellige marinaene i Miami.  Og vi fikk en rekke verdifulle tilbakemeldinger.    Vi fikk også opplyst at det lå en annen norsk seilbåt i havna (det hadde vi allerede sett dagen før), nemlig ”Malin” fra Alta.  Vi var da også bortom “Malin” neste dag og hadde en kort, men hyggelig prat.  Vi hadde tidligere truffet “Malin” på Kapp Verde øyene i slutten av november.

Miami.

Coulant ligger nå vel fortøyet i Miamarina, en havn som ligger i Bayside området (Miamis svar på Aker Brygge) midt i byen.  Det er et pulserende liv her med et relativt høyt støynivå.  Men det hører med.  Vi har til gjengjeld alt vi trenger av restauranter, cafeer og barer innen 100 meters omkrets så her er det godt å være.  Skipperen har i tillegg datter Annette her (studerer på University of Miami) så han koser seg med å gjøre det fedre skal gjøre i slike stunder: skjemme bort studenten.

Skipper og Tor reiser imidlertid begge hjem i dag så Coulant blir liggende alene en ukes tid.  Annette tar en tur nedom for å sjekke forholdene så helt alene blir Coulant likevel ikke.

Fra 12. april blir det fullt kjør igjen og avseiling fra Miami er satt til 14. april.  Da blir det en kombinasjon av seiling utenfor kysten og seiling på den indre kystveien oppover.   Målet per i dag er å feire 17. mai i New York.  Det samme målet har tre andre norske båter vi har truffet i det siste også: nemlig Malin fra Alta, Sjarmen fra Hvaler og Brisen fra ?.

Med disse ord tar derfor skipperen turen hjem en uke for å følge opp en rekke forhold tilbake i gamlelandet.

Men …”don’t go away and don’t change channel:  we will be right back after these messages….”

Miami, Florida, 4. april 2011