Goodbye USA - Hello Canada

Maine.

Seilingen opp Maine kysten har vært en ren glede.  Det har etter hvert blitt en del øyer så vi kan nesten snakke om noe som nærmer seg en “skjærgård”.  Med dertil hørende hytter og hus.  Det har vært flere vakre naturhavner og småsteder og vi har hatt noen fine kvelder ute i naturhavnene.  Dog har vanntemperaturen - ca 13 grader - lagt en sterk demper på badelysten.  Men til gjengjeld ser vi mye sel igjen og det er jo hyggelig.  Maine er jo kjent for sine hummere og som nevnt i forrige innlegg, spiser vi mye hummer.  Ulempen er jo at hummeren må fanges og vi hadde hele veien opp Maine tusenvis - faktisk titusenvis - av hummerteiner vi måtte styre utenom.  I flg statistikken skal det være 3 millioner hummerteiner utlagt i staten Maine og vi føler at vi har sett dem alle!

Southwest Harbour. 

Siste stopp i Maine - og i USA - var Southwest Harbour (ja, havnen heter faktisk det) som ble et veldig nyttig stopp for oss.

Vi tok kontakt med det kjente Hinckley verftet (som lager klassiske motorbåter i tre) for å høre om det var mulig å få tatt opp båten et par dager og få gjort en del service arbeider.  Servicesjefen var meget grei og klarte å snike oss inn i køen slik at vi gikk opp dagen etter.  Og vi fikk raskt bekreftet våre mistanker:  Båten var usedvanlig skjellbegrodd og det var på tide med en skikkelig rengjøring av bunnen og påføring av nytt bunnstoff.  Bunnstoffet - VC 17 som vi har brukt i alle år - hadde vi etter mye om og men fått tak i i Boston  så nå var det bare å sette i gang.  Skipperen og Tor jobbet som besatt for å få rengjort bunnen, vasket og slipt og gjort klart til stoffing.  Imens tok verftets folk full overhaling på motoren, riggsjekk, byttet kuleventiler på aktre toalett og lagde nye støtteklosser til rormannen i cockpit.  Båten ble stoffet og så ut som ny før den ble satt på vannet fredag ettermiddag - en halv time før arbeidstidens slutt.  Perfekt.

Vi hadde håpet at vi samme dag/kveld kunne ta fatt på overseilingen til Dartmouth i Canada (en “overnighter” på ca 120 n.m) , men værmeldingen ga klar beskjed om at det ikke var noen god ide.  Så hvor dårlig vi enn likte det, var det bare å forberede seg på å tilbringe helgen i Southwest Harbour og vente på værvinduet som skulle komme på mandag og som skulle gi oss muligheten til å komme oss over.

Anna og Bart.

Anna og Bart er gode venner til Roger Timm og skipperen hadde truffet dem i Florida tidligere.  De hadde akkurat kommet opp til SW harbour for å tilbringe sommeren i sitt sommerhus.  Coulants besetning ble derfor søndag tatt rundt  på sightseeing i nærområdene og til nyyyydelig middag om kvelden av Anna og Bart og fikk en kjærkommen avveksling fra å sitte i båten i det forferdelige været. 

Coulant lå forøvrig på bøye i det dårlige været - noe som er å foretrekke da den får været rett forfra og beveger seg lett.  Vi fikk oss imidlertid en overraskelse da vi kom opp i cockpit for å ta jolla inn til land og til middag med Anna og Bart.  Jolla var ikke der!!  Forsvunnet!  En runde med kikkerten viste at den lå og drev innerst i bukten og nokså flaue måtte vi innrømme at vi nok hadde vært for slepphendte med fortøyningen i det dårlige været.  Vi tok raskt kontakt med US Coast Guard som hadde sin stasjon like ved og fortalte om situasjonen.  Og mot alle odds - Coast Guard går kun inn i situasjoner som har med overhengende fare å gjøre - svarte de øyeblikkelig med å sende en båt og hentet jolla til oss.  Og overleverte den til oss på Coulant med et stort smil og syntes “bare det var hyggelig”.  (Ifl Bart gjorde de det fordi vi var norske.  Hadde vi vært amerikanere, ville de aldri ha gjort det).  Takk-o-takk.

Mandag ettermiddag var været endelig blitt godt nok til at vi kom oss av gårde.  Vi fikk en fin seiling over The Bay of Fundi til Yarmouth på Nova Scotia i Canada.

Oppsummering av turen gjennom USA.

Den 26. mars 2011 seilte vi inn til Key West i USA og to og en halv måned senere 13. juni 2011 avseilte vi altså USA.

Det har vært en interessant, hyggelig og ikke minst en begivenhetsrik reise.  Over alt har vi møtt overveldende gjestfrihet.   Amerikanerne vet ikke hva godt de kan gjøre for oss og det eneste triste er at vi hele tiden må reise videre når vi stadig får nye venner.

At den amerikanske dollaren har vært så lav, har selvfølgelig vært en stor fordel for oss.   Utvalget i matvarer og drikkevarer er enormt og vi tør ikke tenke på hva det ville ha kostet med tilsvarende bunkringer med mat og drikke i Norge.  Det eneste vi har savnet er halvstekte rundstykker og gode brød.  Vi har også hatt vanskelig med  å finne godt øl.

Det blir naturligvis mange måltider på land.  Det er ikke nødvendigvis så dyrt etter som vi har funnet at “normale” porsjoner for amerikanere er større enn det vi er vant med.  Så ofte klarer vi oss bare med en forrett . Og så er jo hummeren så rimelig at det ville være idiotisk ikke å nyte den i mengder……….

Fra selve båtlivet er vi overrasket over hvor lite båter vi møter ute på sjøen.  Det gjelder både nyttetrafikk og lystbåter.  Og nesten ingen fiskebåter.  Vi føler oss nesten litt alene ute på havet.  Det hadde vært hyggelig med litt mer selskap!

Navigasjonen går greit.  Selv om det amerikanske merkesystemet er forskjellig fra vårt.  Ledmerker - dvs bruk av røde og grønne staker/bøyer for å markere leden - er motsatt av det vi er vant med.  De har røde staker om babord ut av havnene og på styrbord inn (”Red Right Return”).  Fordelen er imidlertid at de er flinke til å merke bøene/stakene slik at du alltid vet hvilket merket du passerer - gitt at du er nær nok til å lese merkingen.  De bruker ikke kompassavmerking eller kardinalmerker (nordmerke, østmerke osv) noe vi ofte savner da det gir mer presis markering av grunner.

Svært mange tåkelurer går døgnet rundt: tåke eller ikke.  Fullt nivå hele tiden.  Dog ikke inne i nærheten av bebodde områder.

Yarmouth

var en grei innklareringshavn i Canada.  Selve innklarering tok 15 minutter.  Og ikke før vi var klarert inn, så kom det en ny, norsk båt inn for innklarering.  Det var motorseileren Polar Sektor fra Tromsø med en gjeng med godt voksne gutter fra Tønsberg.  Eieren hadde kjøpt båten i Boston og nå skulle båten seiles hjem til Norge.  De skulle være hjemme 15. juli så de hadde voldsomt hastverk og dro videre etter de hadde fått seg en bedre frokost.  De hadde skulle samme vei som oss, men som sagt i et helt annet tempo.  Det var nok det siste vi så av dem.

I Yarmouth var de  - som alle andre steder i Canada - stolte av at den Canadiske dollaren var sterkere enn den amerikanske.  Men de så også baksiden av medaljen:  Besøkene fra USA hadde falt dramatisk i år  -  amerikanerne ferierer hjemme.  De har ikke råd til annet!

Lunenburg 

var en hyggelig overraskelse på vår seiling oppover sydøstkysten av Nova Scotia.

Byen ble etablert i 1753 ved at guvernøren la ut et område til byen og transporterte 453 nybyggere dit.  Av disse var 2/3 tyske og 1/3 franske og sveitsiske.  Byen bygget seg opp til å bli en base for båter som fisket på de store bankene og ble ikke minst kjent for at de bygget den kjente seilbåten Bluenose som både var fiskebåt og en kappseiler av rang som banket amerikanerne i regattaene.

Uheldigvis stoppet et voldsomt overfiske tilgangen på fiske og  Lunenberg - som så mange andre småsteder lands kysten av Nova - Scotia - gikk inn i vanskelige tider med avfolkning og tibakegang.  Byen klarte imidlertid etter hvert å bygge seg opp igjen på noe fiske og på tidlig satsing på turisme og er i dag med sine 3.000 innbyggere igjen blitt en aktiv kystby.  Coulants besetning ble fascinert av dugnads- og entreprenørånden som rådet.  Vi var også på besøk i hallen hvor Bluenose II nå blir rehabilitert. 

På tur i byen fikk vi oss en real overrakselse.  I parken sto det en stor bauta med norske flagg i kryss og med påskrift - både på norsk og engelsk -  at  det i Lunenburg under krigen var opplæring av norske styrker og at bautaen hedret de som var med!  Begge påskrifter hadde avslutningen “Alt for Norge”!

Halifax.

Vi har nå kommet til Halifax og ligger nå i marinaen til The Royal Nova Scotia Yacht Squadron.  Intet mindre!  Et veldig flott anlegg med stort, flott klubbhus hvor vi stort sett spiser både lunch og middag.  Vi blir da også “kongelig” behandlet og har fått mange nye venner.  Og vi har fått noe av det vi kom for: Vi har fått gode råd om vår videre seiling opp Nova Scotia, opp Newfoundland og seiling langs Labradorkysten. Dessuten har vi i byen har vi fått handlet kart helt frem til Nuuk på Grønland så nå er vi klare til å ta fatt på neste etappe. 

Skipperens kommentarer:

  • Den 9. juni var det ettårsdagen for avreisen fra Moss på turen. 
  • Vet du hva de kaller innbyggerne i Maine:  Maine-jacks (ha-ha)
  • Med det kalde været vi etter hvert har fått, priser vi oss lykkelige for at vi har et supert varmeapparat som virker som det skal
  • De lyse kveldene har gjort det lettere med lange dagsetapper  -  noe vi vil få mange av i tiden fremover
  • På Nova Scotia stoppet hummer fangsten 31. mai,  mao ingen bøyer til hummer teiner her.  Herrrrlig.
  • Det gleder oss å registrere at de eneste norske produktene vi finner i hver eneste havn, hver eneste by, er Helly-Hansen produkter.  For de som ikke vet det er Helly-Hansen en Mosse-bedrift!!

I morgen tidlig gyver vi løs på neste etappen som går opp til nordspissen av New Foundland.  Vi skal ta i mot Tarjei og Øyvind i St.Anthony den 2. juli og opp dit er det det 655 n.m.  Seilingsplanen er lagt og vi gleder oss.

Halifax, Nova Scotia, Canada, 19. juni 2011.

1 kommentar til “Goodbye USA - Hello Canada”


  1. 1 keara

    Hei Hei fra Dublin,
    Jeg haaper det er ikke saa kaldt opp dar. Jej skal tenker av dere nar jeg er i Brazil!
    Hilsen
    Keara

Skriv en kommentar