Mango

3. oktober fikk jeg tynet inn en løpetur i en ellers fullpakket kalender (he, he), mens vi ventet på en fiolinblokk med klit til kicken som skulle ha kommet senest dagen før. Vi har begynt å ta høyde for høyst forutsigbare forsinkelser, og er veldig glad for at vi valgte å montere det aller meste av langtur-utstyr før vi dro hjemmefra. Vi har utsatt høstferien på grunn av Atlanterhavskryssing og besøk fra Norge, men barna lagde bølger og balluba i bassenget etter endt skoleuke. Vi dro fra Puerto Rubicon på ettermiddagen med retning mot Los Lobos rett nord for Fuerteventura. Den sveitsiske seilbåten LAIKA dro fra havn en time før oss, så vi ba dem kalle oss opp på VHF hvis det ikke var bra ankring i bukta syd på øya. Det var litt mer ruglete enn forventet et stykke syd for Lanzarote. Som Elma helt riktig observerte: Dette er bølger, ikke dønninger. Da vi var på høyde med Los Lobos etter 7 nm møtte vi LAIKA på vei tilbake. De kalte oss opp på VHF og på litt gebrokkent engelsk ble vi fortalt at det var for store bølger til å overnatte på svai der vi hadde tenkt. Vi snudde 180 grader og slo følge med dem mot Papagayo hvor vi fikk en god natts søvn i en lånt bøye i le for nord-østen. 

Morgenen etter forlot vi omsider Lanzarote, 14 deilige dager etter første landkjenning! Fuerteventura er synlig med det blotte øye, været er fint og vi belager oss på en kort dagsetappe ned til Puerto Castillo. Vi kalte opp havna på VHF da vi nærmet oss, men fikk til vår overraskelse beskjed om at der var det fullt! Litt slukøret hadde vi da ikke annet valg enn å fortsett sydover. De buktene som i pilotboka er merket som ankringssteder var fullstendig uegnet på øst-nordøstlig vind, så vi endte opp med å gå til Gran Tarajal. Til tross for endrede planer hadde vi en deilig seilas på 41 nm i akkurat passe seilvind fra 4 ms økende til 10 ms på ettermiddagen, med flyvefisker som underholdning ved siden av undervisning foran på dekk.

Jeg er litt usikker på om det er mest dekkende å skrive høy hverdagsfaktor eller høy snodighetsfaktor om denne byen. Gran Tarajal er en særdeles vanlig spansk fiskerlandsby uten turister, med en opprustet havn hvor de ikke har forstått at det går an å ta betalt av seilbåter som overnatter. Eller rettere sagt, vi fikk beskjed om at havnesjefen kanskje kommer på mandag, og før det er det ingen å betale til. Hvor mye vi evetuelt skulle ha betalt fikk vi heller aldri vite… Det var veldig god plass i havna, kliss nye flytebrygger med strøm og vann på alle pontonger, ny breakwater som gjør havna svært god i all slags vær (pilotboka er utdatert) … og dermed var det slutt på positive ting å si. Det er absolutt ingen andre fasciliteter, ikke engang dusj og toalett. Det er en tidligere ferjeterminal rett ved gjestehavna. Da trenger jeg vel ikke å si mer om hvor hyggelig det er i havneområdet.  

Fuerteventura er en øy hvor mange illegale flyktninger søker lykken, og Gran Tarajal skal i så måte være en særdeles attraktiv havn. Ifølge pilotboken har de derfor “an armed security guard on duty day and night”, men bortsett fra innregistrering da vi kom av en fyr med batong merket vi ingenting til dette!  

Vi treffer veldig mange hyggelige mennesker på langtur, men også noen som forhåpentligvis er litt anderledes enn oss… I Gran Tarajal traff vi en tysker som hadde vært ute og seilt i 6 år og aldri kommet lengre enn til middelhavet og Kanariøyene. Jeg klarte heller ikke å dy meg da jeg så katamaranen på bildet til venstre.. både båt og flagg er i mine øyne rimelig far from perfection

Landsbyen 2-300 meter unna er faktisk helt grei. Det er sandstrand i sentrum med “surfebølger” som barna satte pris på med sine små “surfebrett”, og de har gjort et helhjertet forsøk på å lage en strandpromenade med noen restauranter. Vårt hyggeligste minne er likevel middagen på fiskernes restaurant rett ved fiskemottaket. De hadde ordentlig god fersk fisk! Og tiden stopper ikke den, uansett hvor vi er; Lina fikk klippet håret hos sin faste frisør Tone på brygga og byens lekeplass ble utforsket. Byens butikker var stort sett stengt siden det var helg, men på hverdager er det absolutt mulig å få tak i de fleste slags nødvendigheter her.   

Elma har mistet 2 melketenner på 2 dager, så det er sannelig bra noen også er i ferd med å komme ut. Hun fikk 2 euro av den spanske tannfèen for første tann. Med en løs tann til dinglende i munnen spurte lille frøken Røkke dagen etter: “Mamma, hvor mye er 16+16?” Balansen var gjenopprettet da hun enda et par dager senere uttalte: “Det er bra hvis fattige mister tenner, for da får de penger…….” 

Vurdering: Ikke en havn du absolutt må se, men det går an å trives her et par dager