Mango

Den som er glad i spektakulær urørt natur og smale svingete veier bør absolutt ta en tur til La Gomera. De som foretrekker storbyliv og masseturisme bør kanskje vurdere et annet reisemål. Vi hadde en fantastisk spennende rundtur på øya den 15. oktober. Nasjonalparken Garajonay som ligger fra 800-1487 meter over havet står på UNESCOS World Heritage list på grunn av sin unike regnskog som fortsatt eksisterer takket være den karakteristiske tåken og svært høy luftfuktighet i dette området av øya. Flora og fauna i nasjonalparken er unik også i verdenssammenheng.

De mest kjente trærne her er Laura Silva og Faysal Brezal, og vi så kjempebregner og Erica Arborea som var over 10 meter høye. Området har en gjennomsnittstemperatur på 14-15 grader, og det var så kjølig at selv Frode mente at vi burde vurdere å skru på varmen i bilen! Gjennomsnittstemperaturen på øya sett under ett er 22 grader. Vi er blitt temmelig bortskjemt med dagstemperaturer fra 22-28 grader, men hadde kledd oss godt for turen. Vi kjørte ned en brosteinsbelagt vei så smal at den knapt var fremkommelig for biler mens de løse, sleipe steinhellene sa klikk-klakk under bilen, før vi parkerte og gikk tur innover i en mosekledd og skjeggete greenwood-skog som ville ha egnet seg bra som kulisser i en Tarzan-film. Det er veldig godt merkede turstier rundt om på alle fremkommelige deler av øya, og senere på dagen traff vi svette folk med fjellstøvler selv helt ute ved kysten. De siste dagene har det vært utrolig varmt i sola på dagtid. Barna syntes det var kjempedeilig med en skogstur i et litt kaldere klima, og satt på en mosegrønn fløyelssofa og nøt sin medbragte nistepakke mens noen standhaftige solstråler jobbet for å trenge gjennom skyer og tette trekroner. På vei tilbake til bilen så vi en sopp som Elma mente lignet på en brødskive med syltetøy, en kvist som liknet på et dragehode og små fristende hvite sopp som fikk stå i fred.

Etter å ha kjørt oss fast i en blindvei ved El Cedro fikk vi omsider snirklet oss tilbake til en litt mer farbar vei videre vestover på øya, innom de sjarmerende småstedene Agulo, Las Hayas og Chipude som uten unntak klamrer seg fast oppi fjellsider eller i små dalsøkk ut mot havet hvor “ingen skulle tru at nokon kunne bu.” I noen av dalene går det nok på værgudenes nåde an å livnære seg på jordbruk i form av banandyrking og vinproduksjon, mens det i andre daler ser nærmest helt dødt ut. Det er ganske uforståelig at det på en liten øy kan være så store variasjoner i klima og fruktbarhet, fra utrolig flott og frodig til steinete og knusktørt. På sydvest siden av øya var det nesten bare steile klipper og ufruktbart terreng i de bratte fjellsidene fra havet og oppover i dalene. Det er karakteristisk for øya at alle veiene går langsmed dalførene ned til havet, og at det ikke er mulig å kjøre rundt øya nede ved kysten. Alle strendene her er enten sort lavasand eller rullestein, og det er vårt inntrykk at det er helt i oppstartfasen av turisme over hele øya, kanskje med unntak av San Sebastian. Nordøst siden av øya minner mye om landskapet på Tenerife. Også dette er en vulkanøy, men ifølge sikre kilder har det ikke vært vulkansk aktivitet her på 2 millioner år… 

På vei hjemover tok vi en avstikker ned til Playa Santiago for å vurdere om vi skal seile videre sydvestover og eventuelt over til El Hierro, eller om vi skal snu nesen nord-østover igjen. Vi var nærmest segneferdige av sult da vi omsider hadde forsert alle svingene på vei ned mot Playa Santiago, og landet på første og beste kafèstol som var helt i strandkanten. En rask og rimelig tapasmiddag gjorde at blodsukkeret holdt seg på et aksetabelt nivå tilbake til San Sebastian. Det er absolutt vel anvendte penger å leie bil for å bli bedre kjent med øyene her (ca 30 euro per dag)!