Mango

Har du noen gang opplevd at morgenkaffen blåser ut av koppen? Etter en ganske så søvnløs natt på svai i Deep Bay med vindkuler som ulte i riggen og gjentatte rykk i kjettingen foran i baugen, forsøkte jeg å sette meg på dekk for å lese en bok og nyte en halv kopp morgenkaffe i ro og fred den 22. februar. Med 17 ms vind i kastene var det lettere sagt enn gjort! Med like store bølger i koppen som rundt båten måtte jeg etter hvert innse at det var fåfengt å få kaffen inn i munnen uten å brenne av seg tunga.. Men sola lar seg ikke blåse bort og vårt 25 kilos Delta-anker rikker seg ikke av flekken selv i stiv kuling!

Om morgenen den 16. februar fikk vi endelig bekreftet at Hanne, Tor-Eirik og Besse fikk plass på flyet fra Miami samme dag. Vi gikk for å møte dem på snuplassen utenfor English Harbour, men fikk bange anelser da vi hadde ventet en halvtime uten at de dukket opp. Kom de ikke nå heller? Frode gikk for å hente mobiltelefonen som lå igjen i båten, og ringte for å høre hvor de var.. De hadde tatt taxi fra flyplassen og blitt sluppet av i feil havn. De sto og blomstret i Falmouth Harbour 10 minutter unna og lurte på om vi ikke snart kom for å hente dem. Etter en rask kveldstur tur-retur Falmouth kunne vi endelig ønske besøket vårt velkommen etter at de hadde vært på reisefot i 2 døgn fra San Diego med overnatting både i Dallas og Miami! Madonna på sin side kom til English Harbour neste morgen kl 06.00 etter å ha seilt i 46 timer fra Barbados. American Airlines vant dermed knepent konkurransen mot Madonna!

Etter en natts akklimatisering for gjestene våre i marinaen i English Harbour, la vi oss igjen på svai i den populære bukta utenfor.

Vi hadde tenkt å seile nordover til Barbuda, men returmulighetene for Besse og Co til Antigua satte en effektiv stopper for de planene. Fergeavgangene passet dårlig og småflyene som går mellom øyene var fullbooket. Med kun en uke til rådighet ble derfor planene endret til dagsturer mellom bukter og rev på Antigua. Det er en vakker og allsidig øy som man fint kan bruke en uke på å utforske!Etter over en uke i English Harbour var det godt med en miljøforandring den 18. februar. Vi hadde egentlig tenkt oss til Green Island helt på østsiden av Antigua, men en liten kuling midt i fleisen og til dels krappe bølger ville det ikke slik. Til ære for vårt påmønstrede seilhungrige mannskap sto vi likevel et stykke utover før vi tok et slag og nærmet oss land for styrbord halser.Tor Eirik klarte seg utmerket på sin aller første seiltur, selv om han sovnet på gulvet i cockpit! Etter 6 nm endte vi opp i Mamora Bay som i luftlinje ikke ligger mer enn 3 nm øst for English Harbour. Etter å ha kommet oss trygt forbi revet på utsiden kastet vi anker i en godt skjermet bukt med ikke mer enn 3 andre båter på svai. For en luksus etter å ha ligget som sild i tønne i English Harbour.

At ikke flere velger en tur innom denne bukta er bent frem merkelig, selv om man må banke seg gjennom litt motvind for å komme seg dit! Det er en stor bukt med en lang deilig sandstrand og St James Club (et luksuriøst hotell- og leilighetskompleks) innerst i bukta med flere restauranter. Piccolo Mondo hadde god mat til litt over gjennomsnittlige priser.

Dagen etter forsøkte vi å snorkle på revet utenfor. Det var god sikt, men antakelig litt mye strøm til at fisken syntes det var et behagelig sted å være (eller kanskje den lekte gjemsel?). Hanne og jeg fikk dagsdosen med fysisk fostring da vi svømte tilbake til båten mens Frode tok jolla. Madonna teamet opp samme dag. Roen senket seg og vi ble liggende i bukta et par dager. Med lekekamerater for barna og godt temperert vann til å kjøle ned solvarme skrotter var det ingen som klagde sin nød over å ha en vinterferie uten 2 meter snø! (Jeg regner med at våre engelske leietakere i Vestliveien 3 er bare sånn akkurat passe fornøyd med å oppleve den verste norske snøvinteren siden midten av 80-tallet..).

Tor-Eirik forstår alt som blir sagt på norsk, men svarer stort sett på engelsk hjemme i San Diego. Nå som han hele tiden leker med norske barn snakker han mer norsk for hver dag som går, samtidig som Lina og Elma lærer engelsk i rekord-tempo. Akkurat nå kunne han glatt ha vært med i The Julekalender, men det hadde nok ikke tatt mange ukene før han hadde snakket flytende norsk! Han har lært seg å spille stress og har etter hvert fått et velassortert utvalg av norske kraftuttrykk når han taper. Hanne foreslo at han kunne si Hva i huleste!, noe som raskt ble oversatt til What’a cave! Vel, kanskje vi skulle komme på noen bedre egnede uttrykk for kortspill-frustrasjoner..
Den 21. februar tok vi rennafart gjennom brenningene og dreide vestover på utkikk etter en ankringsplass med god le for vinden som var meldt de påfølgende dagene. Med 6-12 ms østlig vind hadde vi en deilig seiltur langs sør og vestkysten av Antigua, mens vi fikk tatt masse fine spinnakerbilder av Madonna. Vi var innom Jolly Harbour, men det var litt for mye vind der til at vi ble fristet til å bli liggende og dessuten kanskje ikke riktig så hyggelig som vi trodde på forhånd. Vi kunne ha lagt oss inne i marinaen, men foretrekker å ligge på svai og å kunne bade fra båten så langt det er mulig.
Etter 18 nm holdt vi godt klar av skipsvraket midt i innseilinga til Deep Bay og kastet dreggen på 3 meters dyp inn mot nok en fantastisk hvit sandstrand. Til tross for mye vind har vi hatt et par fine dager. Det er fint å gå tur i området her og deilig å kunne hive seg i sjøen etter en fottur opp til fortet som ble bygget for å beskytte innseilingen til hovedstaden St John rett nord for oss.

Den 22. februar var det klart for søndagsmiddag og steelbandkonsert (oljefat) på Shirley Hights. Dette er en ukentlig severdighet som tiltrekker seg hundrevis av skuelystne. Vi bestilte maxi-taxi for å få plass til hele hurven på Mango og Madonna, til sammen 12 stykker. Etter å ha låst fast jollene i en palme og unnagjort en 40 minutters taxitur var vi på plass i god tid før konserten startet kl 16.00. Det ble en underholdende og morsom kveld hvor vi fikk deilig grillmat til et 11 manns steelbandorkester før vi fikk med oss solnedgangen mot horisonten. Lina lærte å danse av barna på Yr og Elma fikk en rose flettet av bananblader før hjemturen kl 20.00. Vi hadde avtalt pris tur-retur med sjåføren før avreise til 25 USD (65 EC). Da vi kom tilbake på kvelden var prisen plutselig blitt mangedoblet fordi han angivelig hadde oppgitt pris per person(!) og dermed forlangte 200 USD. Etter en opphetet diskusjon ble prisen etter mye om og men redusert til ca 100USD. Med bunnskrapte lommebøker kunne vi atter vende tilbake til båtene i bukta. Vi konstaterte at vinden hadde løyet betraktelig, før Ole Lukkøye strødde drømmestøv over en sliten men fornøyd langturgjeng!

I dag den 23. februar er siste dagen med besøk fra USA og Norge. Tusen takk for hyggelig besøk! La oss håpe at returen til San Diego går greiere enn turen ned hit.

Mango kommer nå til å sette opp dampen vestover mot Virgin Islands etter en snartur innom Barbuda de nærmeste dagene.