S/Y Rikaros

Det skjer mye ombord, når vi bor sammen en familie på noen få kvadrat meter. Bevegelse friheten blir veldig begrenset når vi er ute i sjøen. En skriver mye om steder, seiling og alt det flotte en opplever. Det er ikke til å unngå at det også skjer ting ombord som ikke bare er spennende og trivelig. Ofte sett litt i ettertid og i annet lys kan en se litt humoristisk på slike episoder. Dette har skipperen dristet seg til å skrive litt om her og håper at konsekvensene ikke blir for grusomme og langvarig.

Det som her beskrives har skjedd under seiling der det bakelegger lang distanser, med mye tid i sjøen. De fleste som kjenner Marit vet at hun er en meget tolmodig sjel og som viser stor forståelse og takhøyde. Elise og Daniel er to flotte og oppvakte barn, som viser kjærlighet til hverandre og sine foreldre. Skipperen har noen av disse egenskapene, men har også temperament som hurtig kan komme til åpenbaring.

Når de søte og snille barna våre kjeder seg på de lange strekkende ønsker de seg litt ”action” og det greier de å få til, uten unntak. Det kan bestå at de begynner i det små å egle seg på hverandre, dette tar seg fort opp i uante høyder. Både Marit og skipperen prøver å snakke til dem at nå er det nok, men det preller av podingene like fort som ordene kommer ut. Stemningen ombord blir etterhvert litt mer anstreng helt til skipperen finner det nødvendig å sette en nødvendig stopper for mytteriet, som er på gang. Skipperen har en røst som bærer og som overdøve det meste. Og slike situasjoner blir ofte avsluttet med at skipperen setter i, med noen av sine ”velvalgte”ord og kommanderer dem inn på hver sin lugar og beskjed om at de blir sittende der til de er venner igjen. Det er ikke fritt for at det blir protestert om hvor urettferdig dette er og for virkelig markere urettferdigheten gråter de en skvett, for å markere urimeligheten.

Det råder alltid en underlig stemning ombord etter et slikt utbrudd. På lugarene hører en stille gråt, som ofte blir en god del høyere når motoren går. Marit blir stille og litt unvikende i blikket. Etter en stund trykkende taushet føler skipperen et behov for å få klarert situasjonen. Marit blir litt oppgitt og svarer ofte at det ikke nødvendig å reagere så sterkt, skipperen kunne vel ha prøvet å snakke litt mer med dem først,eller engasjert dem med noe.

I mellomtiden har mytteristen kommet fram i salongen og er nå perlevenner med kos og klem. Når skipperen kommer ned i salongen for å høre om alt er vel, blir han møtt med skulene blikk. De har nå tenkt ut en grusom hevn og en passende straff for skipperen ,som de nå har ansett som sin felles fiende. Dommen blir avgjort og erklært på stedet. En av dem trår frem og høytidlig avsier dommen. Ingen mer kos til skipperen. Skipperen spør med litt usikker stemme om hvor lenge denne straffen vil vare. Svaret kommer raskt,  ” for alltid og aldri mer kos”.

Skipperen har erfart at slike livtids dommer gjerne får en prøvetid og blir avsluttet når de begge ligger i seng for kvelden. Glemt er da mytteri, gråt og erklærte dommer, nå er det bare lave stemmer og kos som gjelder.

Etter å ha erfart dette noen ganger så skipperen det nødvendig å skifte taktikk. Sjansen bød seg, bare noen dager etter. Skipperen observerte at det igjen ville bygge seg opp til en liten krangel mellom podene. Han tok mob. telefonen samt sin ipod og satte seg foran på dekk. Tok en telefon til kontoret og latet som han ikke skjønte hva som var på gang.

 Han hørte at Marit noen ganger snakket til dem uten at det ble nevneverdig reaksjon. Marit så litt fremover dekk for å tilkalle litt oppmerksomhet. Dette overså skipperen, da han nå vare meget opptatt med samtalen. Etter en stund hørte han at det sprakk for Marit, mytteristene ble sendt på hver sin lugar med litt obligatorisk gråt. Skipperen avventet situasjonen litt, før han gikk tilbake til roret. Det var en undelig stillhet, som nå rådet. Skipperen lot som han ikke hadde fått med seg hva som hadde skjedd. Marit sitter med sammenbitt munn og ser etter noe som er oppe i luften. Skipperen spør litt åpent og litt undrene,  som om han ikke ante noe av det som hadde skjedd. Det kom ikke noe svar med det første, men etter et par minutter kommer det fra Marit, ” du kunne jo ha grepet inn før”. “Grepet inn på hva?” Kom det fra skipperen, som selvsagt var “helt uvitene” om hva som hadde skjedd. De har kranglet igjen og du burde ha grepet inn.

Daniel og Elise har nå raskt funnet godtonen i salongen. Skipperen trår ned og spør om hva som hadde skjedd. Reaksjonen deres er nå nøyaktig den samme, skulene blikk og ingen kos i all fremtid. Skipperen er ikke sikker på hvorfor han fortsatt var fienden nr. 1 og går opp igjen til Marit for å få avklart situasjonen. Det han møtte der er taushet med litt unvikende blikk, “jeg er i dårlig humør”, er svaret, som kommer fra fruen. Vel, det skulle ikke så mye fantasi fra skipperen for å forstå akkurat det.

Skipperen smile litt og føler seg trygg på at dette vil løse seg, innen kvelden er over. Tar på seg Ipod og lytter til Bjørn Eidsvåg som synger ” jeg er bare en mann”. Skipperen tenker i sitt stille sinn at han er bare en mann og det er ikke alltid lett å bli fortått.

At han nå skriver dette og er litt “tøff i tryne”, men anser dette innlegget som en risikosport, da han ikke vet hva som kan bli i etterkant av dette innlegget. Det råder nå harmoni og fred i skuta . Så han håper på fortåelse også fra leserne, at dette leseinlegget kan bli slettet, vis dommen og straffen blir litt lengere og hardere en vanlig. Skipperen er tross alt bare en mann.