S/Y Coulant

Etter et lengre tids fravær er skipperen igjen i fortellerhumør.

Fra en utmerket restaurant som heter Waterfront og som ligger - ja, nettopp waterfront - i Queensway Quay Marina i Gibraltar skal skipperen prøve å kombinere en bedre indisk middag med å fortelle om siste tids hendelser med Coulant og dens ferd sydover.

Sist lå skipperen i Cascais (utenfor Lisboa) og ventet på mannskap: Kjelle fra Gøteborg.  Venn fra 40 år tilbake, gitarspiller og glad gutt.  Med Kjelle på plass fant vi fort ut at vi måtte ikke forhaste oss og tok en full dag i hyggelige Cascais før vi seilte videre nedover Portugalkysten.

Sines var målet etter en strålende seildag med 51 utseilte nautiske mil.  En hyggelig liten havn med en stor badestrand.  “Byen” var et stykke unna og vi fant ikke bryet verdt å besøke den da vi skulle ha lang dag neste dag og heller ville gå tidlig til køys.  Men så enkelt var det ikke.  I båten var det en “knitring” som bekymret skipperen. Det hørtes ut som en mellomting mellom når man brenner barved og slik man forestiller seg det høres ut når termitter går løs på huset ditt.  Vår nederlandske venn som også hadde kommet inn i havnen, ble tilkalt som fagperson.  Han kunne bekrefte at han hadde det samme “bråket” i sin båt.  Og da skipperen gikk ut på utliggerene i havnen kunne han høre at det samme bråket var i alle båter.  Det hjalp jo litt å vite at alle andre hadde samme problemet, men det løste ikke problemet om hva det egentlig er.  Ingen av de andre båtene hadde noen forklaring (heller ikke marinaledelsen) så hvis det er noen som leser bloggen som har en forklaring på fenomenet er skipperen meget takknemlig for å få tilsendt denne!!  Vel vitende om at det tydeligvis var et”alment” fenomen, sovnet skipperen til slutt til tross for alt “bråket”.

For neste dag skulle bli en lang dag.  Vi hadde anslått distansen vi skulle gjennom frem til Lagos til 80 n.mil og i tillegg var det meldt Atlanterhavståke.  Og ikke kunne vi dra før 06:30 heller: da først var det lyst nok til at vi kunne se alle fiskebøyene som er det er hundrevis av langs hele kysten og som det er en STOR fordel ikke å få i propellen.

Og tåke fikk vi til fulle - mesteparten av veien.  Men med god radar og AIS var vi sikkerhetsmessig godt dekket.  Vi hadde følge med den amerikansk registrerte båten Familia som bare lå noen få hundre meter fra oss, men som vi ikke så hele dagen , men som vi hadde jevnlig kontakt over VHF’en da det jo var hyggelig å ha noen å snakke med der ute i tåkehavet.

Etter hvert fikk vi også kontakt med delfiner.  Hele 12 ganger fikk vi besøk av store grupper delfiner som lekte seg rundt båten i opp til 20 min om gangen og ga de mest fantastiske oppvisninger.  Skipperen så vel flere delfiner og bedre delfinshow den dagen enn han hadde gjort hele sitt liv til sammen.  Et særdeles hyggelig innslag i en laaaaaaaang dag i tåka.  For liksom å toppe det hele med litt dramatikk passerte også en svær hai i kjølvannet av Coulant.

Da vi passerte den sydvestlige “odden” av Portugal og gikk rett østover forsvant også tåken.  Da var som om noen åpnet en dør til det fine været og plutselig døde vinden også og vi gikk for motor og gledet oss over de nye og strålende forholdene.  Det ble også så varmt at det var bare å stoppe båten og ta 20 minutter “badepause”.  Herlig.

Kl 18:15 gled vi inn til den koselige havnen Lagos og la oss sammen med “Famila” og feiret med god Portugisisk portvin mens Kjelle dro noen låter på gitaren.  Like innenfor oss lå også “Aries” fra Bergen som var kommet inn dagen før.

En tur på byen bekreftet vårt førsteinntrykk: dette var så avgjort en av de flotteste, best organiserte og hyggeligste havnene skipperen hadde opplevd på turen!  Hit kommer han gjerne tilbake.

Men allerede neste dag dro vi videre.  Da vi skulle betale ble vi imidlertid positivt overrasket.  Lagos er jo en rimelig dyr havn, men ARC deltakere får det første døgnet gratis så vi kunne reise videre uten utgifter til havneleie denne gang.

Det ble en lang, varm og vakker dag langs Algarve kysten den dagen.  Det endte med at vi ankret opp utenfor Faro sammen med 68 andre båter som hadde hatt den samme glimrende ideen.  Vi lå ved siden av to svenske båter og har i det hele tatt sett flere svenske båter nedover Spania/Portugal enn norske.

Neste dag ble nok en dag total fri for vind så det ble motor.  Igjen.  Kanskje like greit: det var helt vanvittig mye fiskebruk ute i havet og vi måtte drive “slalomkjøring” mellom alt utstyret Vi hadde satset på den lille byen El Rompido selv om havnebøkene beskrev at innseiling var særdeles krevende og ikke uten en viss risiko da vi måtte over en sandterskel på vei inn bak en halvøy  -  og den sandterskelen flyttet seg stadig!!  Etter å ha sjekket med havnesjefen på VHF’en som mente at “dette nok skulle gå bra” tok vi sjansen.  I gode dønninger seg vi over terskelen med ikke mange cm i klaring.  Men vi ble rikelig belønnet:  El Rompido var en særdeles liten hyggelig by med en lang og koselig innseiling og en ditto havn.  Her likte vi oss godt.

Men vi skulle videre.  Ved soloppgang var det ut den samme skumle løypa, men det var rimelig høyt vann og dønningene var mindre så pulsen var lavere da vi passerte terskelen for utgående enn den hadde vært for inngående.

Det ble en lang og slitsom dag. Mye stamp og en del motstrøm i starten, men det bedre seg noe etter hvert.  Skipperen fant ut at så mange ganger som han ble vasket ned av oversjø burde han ha helt vaskemiddel  over seg og fått gratis vask på veien opp til Cadiz.  Vi var derfor meget slitne da vi til slutt skled sakte inn i gjestehaven i Cadiz.  Og ble overrasket over hvor få gjestebåter det var i havnen som jo ligger så strategisk til.  Vi tok imidlertid en ekstra dag i Cadiz for å vaske ned båten som var blitt totalt dekket av salt og det var også den del småreparasjoner som måtte gjøres.

Vi hadde opprinnelig planlagt å ta strekningen Cadiz - Gibraltar i ett, men fant ut at med det været som var for tiden (med vinden stort sett rett i mot) var det lurt å bryte opp strekningen i to.  Den 3/9 om morgenen dro vi derfor ut i grålysningen med mål “Barbate” som er omtrent halvveis mellom Cadiz og Gibraltar.  Vi fikk mye sjø som en følge av grunt vann (ca 20 m), medstrøm og 13-14 m/sek motvind og fikk etter hvert også problemer med å se sjømerkene.  Som noen ganger bare er 10-15 cm over vannflaten.  Vi kjørte kombinasjonen seil/motor for i det hele tatt ha noe fremdrift.  Og så skjedde det:  Motoren stoppet nesten helt opp og det var bare å slå den helt av og seile videre.  Og seile gjorde vi helt inn i havnen i Barbate hvor vi fikk tak i en Volvo Penta mann som bare bekreftet når motoren startet at det var galt han måtte se nærmere på.  Men nå var det jo fredag kl 17:15 og da kunne han ikke gjøre det før mandag morgen.  Men han bestilte opptak av båten kl 09:0.

Og slik ble det til at vi tilbrakte helgen i Barbate.  En by som i havneguiden beskrives som “a small town without character”.  Hvilket kan bekreftes av Kjelle og skipperen.  Dog skal det sies at lørdagen blåste det så mye at vi ikke hadde gått ut uansett og natt til søndag blåste det også så mye at det var SVÆRE dønninger som nok hadde holdt oss i havn (som forøvrig var meget god!) likevel.  Vi lekte turister og fikk ligget på stranden og kost oss.  Men varmt var det: 38 grader.  Så vi var faktisk ganske glade for vinden likevel. (Sevilla som bare ligger litt lenger nord hadde 44 grader)

Mandag morgen gikk vi opp kl 09:00 og fant raskt ut at det var tauene til et fiskeredskap som hadde gått i propellen.  Det ble skåret løst og vi var ute av havnen en time etter.  Og hele operasjonen hadde kostet tilsvarende NOK 900,-!

Til tross for at det var meldt en del vind og MYE sjø rundt Tarifa på vei til Gibraltar var vi klare på at vi ikke skulle ha en natt til i Barbate!!  Og vi fikk etappens fineste kremdag.  Det var totalt vindstille og helt flatt vann helt til Gibraltar.  Marokkos fjeller tronet i bakgrunnen da vi rundt Tarifa og satte kursen for Gibraltar.  På vei inn i Gibraltarbukten bare måtte vi stoppe for bading for ikke å krepere av varme.  Og på vei inn til havnen så hundrevis (ja: hundrevis) av delfiner som lekte rundt om i hele bukten.

Vi kalte opp Queensway Quay Marina og fikk den siste plassen i marinaen.  En super marina så her ligger vi bra.  Med en katamaran, Lagoon 44,  registert på ST. Vincent, men kjøpt av en Kristiansandsmann som er på vei hjem for å flagge den inn i Norge som nabo.  Han kommer nå fra østre Middelhavet så nå bytter vi erfaringer  for kommende ruter.

Noen oppsummeringer etter de første 3 månedene på turen.

I morgen har jeg vært ute i 3 måneder og det kan være greit med noen enkle oppsummeringer:

• Den opprinnelige grovplanen som ble satt for turen ned til Gibraltar har holdt forbausende godt selv om det ikke er lagt mye vekt på å følge den.
• Av de 92 dagene Coulant har vært på tur, har den vært under seil/gange i 51 dager og ligget stille 41 dager.
• Av de 41 dager stilleligge er det særlig 9 dager i London (st. Katharines Dock ) og 8 dager i Porto (hvor skipperen var hjemme i Norge) som trekker.
• Totalt utseilt distanse pr i dag er 2.640 n.mil.
• Utseilt distanse på samtlige dager siden Coulant forlot Moss er 29 n,mil/dag, men
• Utseilt distanse fordelt kun på de dager Coulant har vært under seil/motor er 52 n.mil som viser at når vi er under veis har vi rimelige gode dagsetapper.
• Av samtlige 92 dager skipperen har vært ute, har han hatt sol som det dominerende været i 84 av dagene!!

Og nå venter Middelhavet……………………………   :-))

Gibraltar, 8. september 2010