Veeeeeeeldig lenge siden siste oppdatering nå.
Det var mens Coulant lå i Estepona og ventet på nytt mannskap som skulle være med å seile Coulant til Las Palmas. Las Palmas er som kjent startstedet for ARC (Atlantic Rally for Cruisers) som starter 21. november. Regattaen går over Atlanteren med ankomst St. Lucia i Karibien etter ca 3 uker.
Etter skipsråd med det nye mannskapet som kom om bord, ble vi enige om at vi skulle seile langs Marokko kysten til Kanariøyene og ikke via Madeira som mange velger å gjøre. Vi hadde super seiling gjennom hele Gibraltar-stredet og hadde fikk virkelig føle alle strømmene som går gjennom stredet. Ut over kvelden og natten ga vinden seg og vi måtte gå for motor frem til Casablanca neste dag. I Casablanca ble vi over VHF’en fortalt at lystbåthavnen var stengt pga ombygging og vi ble anbefalt å gå til en liten havn 11 n.mil nord for Casablanca. Det gjorde vi og 1,5 timer senere fortøyde vi i Mohammedia havn. Vi tok en taxi inn til Casablanca samme dag bare for å bli skuffet over byen og dens manglende sjarm. (Men det er nok meget mulig bare at vi ikke fant de riktige stedene).
Det var meldt veldig mye vind neste dag. Vi hadde god tid og bestemte oss derfor til å reise til Marrakech i stedet for å seile. Det var riktignok en togtur på 3,5 timer hver vei, men vi regnet med at det ville være en god investering. Og det var det! Vi hadde en fantastisk spennende dag i Marrakech. Vi hadde truffet en teppehandler på toget og han sørget for at vi fikk omvisning i byen og ikke minst: i alle de spennende markedene rundt om i byen. Høydepunktet var det store torget med alle selgerne, oppvisningene, jøglerene osv var særdeles eksotisk selv om skipperen kunne styre sin begeistring for alle slangetemmerene med sine rikholdige samlinger av slanger. Lengre unna det mere trauste Norge er det vel ikke mulig å komme.
Av havnesjefen i Mohammedia fikk vi prognosen om at vinden skulle gi seg utover dagen neste dag og vi planla avseiling ved 14 tiden. Vi visste at vi hadde rundt 500 n.mil og en 3-3,5 dagers seiling foran oss før vi kunne regne med landfall på Lanzarote.
Da vi dro ut kl 15:00 ble vi møtt med stor havdønning og 12-14 m/sek vind. Vi måtte imidlertid gå den midt i mot i ca 3 timer for å få tilstrekkelig avstand til kysten sydover for å unngå fiskebruk og for sterk motstrøm. Selve seilingen de neste 3 døgnene ble en god gjennomkjøring på båt og mannskap. Vi fikk etter hvert vinden godt aktenfor tvers, men til gjengjeld økte den stadig og la seg til rette i området sterk kuling/liten storm (18-23 m/sek). Vi seilte kun med en liten flik av storseilet og ca 30 % av genoaen. Men det gikk fort nok unna. Til tider også med friske surfinger i de etter hvert svære bølgene. Det ble dårlig med søvn og det vil nok være å overdrive å si at den maten vi fortærte hadde store gourmettakter over seg. Særlig nettene var slitsomme da vi jo hadde vanskeligheter med å se - og følgelig bedømme - bølgene slik at de kunne tas optimalt. Å bruke autopilot under var helt uaktuelt. Men selv om det var vind opp i liten storms styrke, voldsomme bølger og veldige bevegelser i båten, følte vi aldri noen usikkerhet eller at vi på noen måte var i noen farlig situasjon.
Da vi på morgenkvisten 3.dag begynte å nærme oss Lanzarote, løyet vinden og etterhvert fikk vi igjen full seilføring. Vi var rimelig slitne og trøtte , men ble belønnet med en kremseiling langs kysten av Lanzarote. Vi hadde sett oss ut en havn, Puerto Caleda, som vårt mål for en etterlengte stopp. Da ville det bare være ca 120 n.mil igjen til Las Palmas som vare denne etappens endestasjon.
Og så måtte det skje igjen: etter som vinden hadde gitt seg helt, gikk vi for motor. 10 min før havneanløp fikk vi et eller annet i propellen. Vi seilte inn i den vesle vinden som var og klarte å “krabbe” oss inn til kai.
Puerto Caledo var en usedvanlig trivelig havn med en liten bebyggelse rundt. Det lå 2 andre norske båter der og en katamaran med en norsk jente og en spansk gutt om bord. Vi fikk øyeblikkelig bestilt opptak av båten, inntok en bedre middag på en av de tallrike restaurantene i havnen og falt deretter bevisstløse i søvn til et stykke ut på neste morgen. Vi hadde vært igjennom en solid gjennomkjøring som vi var enige om at vi ikke ville vært foruten. Vi hadde lært mye, fått praktisert det vi kunne om harværdsseiling og samtidig hatt det mye moro underveis.
Det viste seg at det var et svært plastflak som hadde festet seg i propellen. Etter å ha fjernet det, benyttet vi samtidig anledningen til å høytrykkspyle og vaske bunnen på båten så den er klar for Atlanterhavsregattaen. Sinkanoden på propellen ble også skiftet da denne var langt mer brukt opp enn forventet.
Glade og fornøyde etter det nyttige båtopptaket seilte vi videre langs kysten av Fuerteventura den dagen og fant oss en liten havn for kvelden som gjorde at vi bare ville ha 60 n.mil til Las Palmas neste dag.
Neste dag, lørdag 6. november, tok vi den siste etappen over til Las Palmas og kom ved 15-tiden inn til den store havnen hvor alle ARC-båtene ligger. Vi kom faktisk inn i havnen samtidig med 4 andre norske seilbåter som alle kom fra forskjellige havner. Alle skal seile ARC’en.
Mannskapet reiste hjem på søndag og skipperen fikk seg to dager alene i båten før co-skipper Tor kom på tirsdag.
Og her er det ikke bare haven som er preget av den forestående store Atlanterhavsregatten. Hele byen er preget av det og i år er det spesielt: det er den 25. ARC regattaen over Atlanterhavet. Her er det seminarer, riggsjekker, sikkerhetskontroller og alle mulige forberedelser. Og ikke minst: sponsede arrangementer som ”happy hours”, middager og andre “events”. Mao Fullt Program hele tiden. Og vi får mange nye venner. Hver dag! Og ennå er det en uke og en dag igjen til start. Skipper og co-skipper har forøvrig blitt korttidsmedlemmer av en eksklusiv, liten båtklubb slik at vi kan benytte oss av fascilitetene som bar, restaurant, sauna, dusjer, praktfullt svømmebasseng etc etc. Den ligger 150 fra båten så det er særdeles praktisk for oss.
Å bare si at skipper og co-skipper koser livet av seg vil være årets understatement. Det er noe vi begge har gledet oss til i mange, mange år og opplevelsen overgår med store marginer de allerede volsomme forventninger vi hadde!!!
Og Coulant har fått en kremplass i havna: så midt i havna som det er mulig å komme. Med kort gangavstand til ALT. Med den danske båten Pinton fra København på den ene siden og den norske båten Sun Lady fra Harstad på den andre siden. Det er nesten så man må snike seg om bord om kvelden hvis man skal unngå å bli “innkalt” til et glass rødvin eller fire hos en eller annen av båtene på brygga. Det er nok bra for kroppen at vi kommer oss av gårde søndag om en uke. Skjønt: det blir visstnok ennå bedre/verre når vi kommer til St.Lucia i Karibien………..
I morgen kommer resten av mannskapet som skal føre Coulant trygt over Atlanterhavet: Ulf og Mårten. Vi gleder oss til å få dem om bord og få teamet komplett. Det er fortsatt haugevis av forberedelser vi skal igjennom så det skal bli nok å gjøre for oss alle i dagene fremover. Med plass til mye moro og hyggelige opplevelser.
Jeg håper jeg får tid til å gi en siste rapport før starten neste søndag kl 13:00 så følg med, følg med………
Las Palmas, 13. juni 2010.