For mens noen av båtene som valgte en nordlig rute har fått vind så det holder (men dessverre motvind), har vi som har satset på en sydligere rute blitt møtt med vndstille og særdeles lette vinder. Mens under en “normal ARC” ville båtene allerede ha tilbakelagt 30-40% av kryssningen over Atlanteren, har årets ARC båter ikke kommet særlig av gårde. Coulant har gått sydover mot Kap Verde øyene for å prøve å fange nord-øst og østlige vinder slik at vi kan starte på selve overfarten. Men vi er fanget av værsystemer som kun gir lette vinder.
I det hele tatt er det klart at årets ARC blir en solid tålmodighets prøve. Alle “normaltider” for å komme frem til St.Lucia er kastet på båten - vel, i dette tilfellet: UT AV båten - og vi må regne med en laaaaang tur. Vi seiler nå mot Sao Vincente som er en av de vestligste øyene i Kap Verde gruppen og regner med ankomst i morgen tidlig ved 05:30 tiden. Vi må ha diesel - mye diesel og vi må toppe opp med mat og drikke. Vi har jo tross alt vært ute en uke og vi har fortsatt hele overfarten igjen.
Årets ARC har gitt båtene et interessant dilemma: Skal man ligge i vindstilla i dagesvis og vente på vinden som kanskje/kanskje ikke kommer eller skal man hive på motoren for å komme seg igjennom stillebeltene. (Det er lov å bruke motor underveis, men det straffes hardt med tilleggstid). Hvis man IKKE vil bruke motor og heller vente tiden ut, risikerer man at man først kommer frem vesentlig senere enn det man har planlagt, men vil til gjengjeld få hederlig plassering på resultatlisten. Hvis man bruker en del motor, kan man komme seg frem i rimelig tid , men vil etter at tidsstraffene er lagt til, havne langt ned på resultatlisten.
Coulant har lagt seg på alternativ 2. Bruke motor når det blir for stille (og når vi har nok diesel til å gjøre det) for å få en viss fremdrift. Både Mårten og Tor har fly de skal rekke hjem til jul og det er skipperens sterke ambisjon at de skal nå sine fly. Ulf skal feire julen med sønnen i hans båt i julen. Skipperen får familen og venner på besøk for julefeiring på St.Lucia så også han er interessert i komme frem i rimelig tid.
Akkurat nå går vi for motor -som vi har gjort siden kl 04:00 siste natt. Det har da heller ikke vært et eneste vindblaff siden 04:00 siste natt og vi tar heller straffen med ekstratid fremfor å ligge å slenge i alle disse timene. Uten fremdrift.
Værmeldingene fremover er at også mandag og tirsdag vil kun gi lettere vinder, men fra onsdag vil det kunne bli mere vind. Vi vil da gå ytterligere sydover i hå om å få tak i den passaten som er meldt lenger syd. Vi VET at det er mange som tenker som oss og som vi nok vil møte på Sao Vincente for å fylle opp det de har av dieseltanker. Og som har mistet eller redusert sine regatta-ambisjoner.
Livet om bord har gått inn i en behagelig og hyggelig rutine. Vi merker varmen nå og selv på nattevaktene er det mer enn nok med en badebukse og T-skjorte.
Underveis har vi fått med oss mye av livet i havet: vi ser stadig delfinflokker som leker seg rundt båten og senest for 1 time siden så vi en gruppe på 8-10 hval - store hval - som lå i vannskorpen og koste seg og ikke enset vår forbipassering. I går holdt vi på å kollidere med en svær havskilpadde, men det gikk heldigvis bra.
Like utenfor vår seilingsrute er det meldt om en forlatt katamaran som ligger og flyter. Masten er brukket og den ser visstnok meget herjet ut og representerer en fare for skipstrafikken.
Stemninger om bord er førsteklasses, men vi må alle innrømme at vi nå er VELDIG KLARE på å komme i gang med overfarten. Men som sagt: den er det andre som bestemmer og ikke oss.
Alle hilser!
I sjøen, 27. november 2010