Mango

Da vi ankret opp i bukta før Les trois Rivière i skumringen den 11. februar 2009 sammen med EmBlem var vi litt usikre på hva morgendagen ville bringe. Siden det ikke var mer enn 1,7 nm fra marina Bas-de Fort fant vi ut at vi like gjerne kunne ha ligget der. Planen var å gå gjennom kanalen som skiller Basse-Terre og Grand-Terre på Guadeloupe kl 05.00 morgenen etter, men hvorfor var det ingen andre båter der og hvor var det blitt av de moringsbøyene som er avmerket på kartet og i pilotbøkene? Ville broene åpne seg i grålysningen for å slippe oss gjennom, eller ville streikende franskmenn sørge for en retrett med halen mellom beina og en mye lengre seilas vest for Guadeloupe? Vi gikk natten i møte innerst i en grumsete bukt omgitt av innpåslitne mosquitos, dunkel mangroveskog og dundrende trommer fra demonstrantene inne på land…

Dette var i tillegg den dagen det hadde regnet mest siden vi kom til Karibia. Vi ville nok antakelig ha opplevd Guadeloupe fra en adskillig mer gjestfri side under litt andre omstendigheter.

Vekkerklokken ringte kl 04.20 og ristet liv i to søvndrukne skrotter som trengte litt lengre tid enn vanlig for å skjønne hva denne inntrengende, irriterende lyden skulle bety. Det er ikke så lenge siden vi var i vekkerklokkens vold, så vi kom oss etter hvert ut i cockpit og opp på dekk for å få opp dreggen og finne ut hva som var vår skjebne denne dagen. Det er anbefalt å ligge klar til å gå gjennom 20 minutter før broen åpner seg, fordi brovokteren ganske enkelt snur og drar hjem hvis han ikke ser noen som har tenkt seg gjennom kanalen når han kommer på jobb!

Vi var forberedt på det verste og smilte bredt da motorveien foran oss delte seg presis kl 05.00 for å slippe to norske båter gjennom kanalen, med Mango som førstemann…. Smilte forsvant i løpet av noen rimelig hektiske sekunder da vi skjønte at det var stri motstrøm gjennom den trange kanalåpningen! I løpet av uhåndterlig kort tid ble vi stilt på tvers og dratt inn mot broveggen. Den deilige morgenstillheten ble avløst av et øredøvende smell idet vår nye jolle forsvant under brokaret, og deretter spratt ut igjen mens et beslag ble revet av til brovokterens store fortvilelse (hørte vi av EmBlem som kom bak oss). I forfjamselsen og fortsatt stummende mørke røyk vi rett på grunn på den andre siden av broen og ble sittende dønn fast i gjørma. Motoren jobbet i revers så det luktet svidd, mens vi jobbet oss sakte men sikkert ut av draugens klebrige tak rundt skutesida før vi kunne fortsette etter EmBlem. Vi forserte mellom røde og grønne lykter med tett mangroveskog på begge sider, og vekket et utall hvite duer som passerte lavt over vannet i grålysningen, frem til den siste broen. Kl 06.00 slapp vi dreggen etter å ha gått gjennom den siste broen for å spise en rooooolig frokost før vi fortsatte videre med en uforskammet livlig soloppgang ved vår side. Takk skjebne for at ikke alle dager er like hektiske før sola har stått opp..

Etter å ha inspisert skuteside og jolle etter kollisjonen med broveggen og konstatert at alt tilsynelatende var i orden seilte vi videre med fornyet optimisme og gledet oss over at solen atter en gang ville stå opp og sørge for en ny strålende dag. Vi klarte oss veldig bra med papirkart i mange år, vi klarte oss enda bedre med en håndholdt GPS (bryllupspresang i 1997) i flere år og i hvert fall jeg skjønte ikke hva i all verden vi skulle med de nymotens greiene kartplotter… Nå erkjenner jeg gladelig at kartplotteren innimellom er særdeles tiltrekkende f eks når vi seiler mellom tilsynelatende ugjennomtrengelige rev. Da vi hadde forsert kanalen og kom ut på den andre siden av Guadeloupe, viste den merkede leden seg å være beregnet på ekstremt langsynte seilere med stjernekikkert.. Rev er fint å snorkle på, men nervepirrende å seile gjennom i ukjent farvann. Vi er blitt ganske tykknervede og seilte ut gjennom revåpningen med frådende bølger på hver side til en frisk og deilig dag på sjøen.

I 16-17 ms vind fra øst, noen meter ruskete bølger og et par-og-førti nautiske mil foran oss måtte vi riktignok igjen redusere seilføringen til kutterfokk og 2 rev i storseilet. Det blir heretter standard seilføring når vi skal mellom øyene. Jeg fikk mitt etterlengtede morgenbad foran på dekk da jeg skulle klargjøre og feste fallet på kutterfokka, som alltid stroppet fast. Bølgene var såpass store at Frode lurte om også min vest kom til å blåse seg opp. Vår erfaring fra Karibia: Det blåser alltid mye mellom øyene! Kanskje det kan sammenliknes med snøstormen dere har hjemme, eller finanskrisen for den saks skyld?!? Takk til EmBlem for advarsel om bøyer med garn i sjøen rett foran oss. Oppmerksomhet er påkrevd selv på en dag hvor de fleste båter holder seg i havn.

Da vi seilte inn til English Harbour på ettermiddagen kom vi til en verden som var mye mer i tråd med det inntrykket vi hadde av Karibia før vi dro hjemmefra; turkisblått vann, deilige hvite sandstrender og båter på svai i smult farvann ventet oss da bølgene hadde roet seg og vi kunne ta ned seilet på sørkysten av Antigua etter en god dagsetappe i stekende sol. Milde himmel så deilig det er å slippe ankeret og hive seg i sjøen med en kritthvit sandstrand foran båten etter en lang dag på sjøen!

Vi dro for å sjekke inn i Antigua og Barbuda, etter å ha blitt forberedt på en omstendelig prosess av Amor Fati som kom hit et par dager før oss. Vi hadde likevel ikke forutsett at det å sjekke inn i et land i fredstid skulle ta nærmere 2 timer!! Vi hadde som vanlig med alle pass, båtpapirer og forsikringspapirer, så det var ikke oss det sto på… Smil pent til Customs, gå smilende videre til immigration, fyll ut et detaljert skjema for alle om bord, tilbake til customs, nytt skjema som må fylles ut, innom customs for å bli vist til ny customs-skranke (smilet begynte nå å bli en smule anstrengt, og det var fristende å spørre om de ikke hadde hørt om datamaskiner). Etter å ha fylt ut siste skjema på nytt fordi det ikke var gjennomslag på 6 kopier, fikk vi endelig stempel med cruising-permit til 26. februar. Til slutt måtte vi bare en siste gang innom customs før vi ble henvist til harbour-authorities for å betale den nette sum av kr 114 ec (ca 300 NOK) for å låne litt sand i bukta her til vårt eget anker. Gudbedremeg!!

Dagen etter var til barnas og lærerens store begeistring siste skoledag før en etterlengtet sommerlig vinterferie! Vi gikk til nabohavna Falmouth Marina etter skoleslutt for å se på alle de store luksusyachtene, bl a Maltese Falcon som er verdens største privat-eide seilbåt på 289 fot!! Vi konkluderte med at vår ”lille” seilbåt på 44 fot er mer enn stor nok, selv om mange av båtene er noen riktige lekkerbiskener og nok hadde egnet seg som do-lektyre for Anders L i flere år fremover?!?!

I området her er det ikke supermarked, og båten begynner å bli rimelig bunnskrapt for basisvarer. Lørdag tok vi derfor lokalbussen inn til hovedstaden St Johns for å handle mat. Turen kan oppsummeres som følger: Bussen er ikke full før det renner over. Bussjåføren hadde 16 som lykketall, i hvert fall hang det 16 wunderbaums i taket! Supermarkedet lå heldigvis rett ved busstasjonen. På utsiden sto det flere taxier som mente lokalbussen kun var for locals. Vi sa høflig at vi tok bussen hit og gjerne ville ta bussen også tilbake! Selv jentene syntes bussturen var morsom. På hjemveien stanset bussen plutselig foran et hus, og bussjåføren spurte en gammel dame om det ikke var der hun skulle av?! Hun nektet først å gå av bussen, før hun i neste minutt likevel husket at det var hennes hus..og tuslet av bussen etter at vi hadde ventet noen minutter.. Her har ingen dårlig tid, og de tar helt tydelig vare på hverandre! Etter en rask opptelling fant vi ut at øya må ha flere kirker enn innbyggere. En like seriøs vurdering av boligkvalitet konkluderte med at de aller fleste må ha helt grei levestandard i forhold til mange av de andre øyene. De har forresten omtrent samme forretningsideer som oppover i Hallingdalen..en butikk het Car and Beauty Supply!!

English Harbour er både utrolig vakkert og historisk, så vi har valgt å bli her til vi får besøk den 15. februar. Det er opprinnelig et restaurert skipsverft fra 1745. På grunn av sin beliggenhet og fordi det er et orkansikkert område ble dette den engelske marinens hovedbase i The lesser Antilles. Lord Nelson var stasjonert her fra 1784. Nelson’s dockyard har en rekke flotte bygninger, museer og ruiner som minner om gammel engelsk storhetstid her på øya. Antigua og Barbuda er de eneste karibiske øyene som aldri var under annet enn engelsk herredømme (etter 1667) før det ble et selvstendig land i 1981, og er naturlig nok svært influert av sin engelske fortid.

Antigua er kjent for sine 365 hvite og rosa sandstrender (litt merkelig at det også var nøyaktig 365 elver på Dominica, men det får så være) og er omgitt av en rekke rev som gir gode snorklemuligheter og utfordrende navigering.

I morgen har vi tenkt å ta en gåtur opp til Shirley Heights mens vi venter på besøk i kveldingen.

PS. Et lite tips som kloke landkrabber kanskje allerede for lengst har funnet ut. Gamledagers fysikkformler fungerer også på sjøen. S/V=T 42 nm med en båtfart på 7 knop seiles på 6 timer