Mango

Selv om streiken fortsatt herjer på Guadeloupe valgte vi å sette kursen videre nordover den 5. februar. Diesel er vanskelig å få tak i på grunn av streiken, så vi bunkret før vi dro fra Dominica. Vi hadde hørt at det var dårlig med mat i butikkene også. Dominica er ikke akkurat et provianteringsmekka, så vi var innstilt på å klare oss med det vi hadde av mat i båten.

Med 9-11 ms fikk vi godt med vind i luggen også denne etappen på 17 nm fra Dominica til Les Saintes. Kutterfokk og to rev i storseilet sørget likevel for en rolig og fin seilas.

Øygruppen Les Saintes ligger omtrent midt mellom Dominica og Guadeloupe, og regnes som en del av franske Guadeloupe. I motsetning til øyene lengre sør er det her ikke sukkerplantasjer. Befolkningen er derfor i langt mindre grad påvirket av tidligere tiders afrikanske slaver og merkbart flere er av europeisk opprinnelse.

Vi ankret opp i bukta på vestsiden av Ilet à Cabrit sammen med EmBlem og Amor Fati. Både på Dominica og Guadeloupe har de endelig skjønt hva som er praktisk når det gjelder immigration og customs. På Dominica kan du sjekke inn og ut på samme tid så lenge du ikke skal være der i mer enn 14 dager, og på Guadeloupe er tidsrommet er enda lengre. Vi slipper dermed æresrunden innom myndighetene på vei ut av landet.

Under dagens brødbakst oppdaget jeg plutselig at brøddeigen levde..eller rettere sagt havregrynet vårt! Noen mener melmidd bør betraktes som ekstra vitamintilskudd, men siden vi allerede spiser bøttevis med frukt og grønt så endte våre 6-bente gjester sine dager i saltvann. Elisabeth: Nå har jeg fått en teori som kan forklare brøddeigen som først boblet ut av bakebolla og som deretter nektet å bli annet enn en seig deig med masse skorpe rundt uansett hvor lenge det sto i ovnen. Et gammelt kjerringsråd sier visstnok at man ikke skal bake brød når det ikke er måne! Kanskje jeg er overtroisk likevel?!? Det er uansett den rareste brøddeigen jeg noensinne har opplevd.

Etter at nok en skoleuke var avsluttet med ukeprøve var det deilig å dra på snorkletur og bade. Elma skled på badeplattformen og kom blodig opp av vannet etter å ha skrubbet opp lår og mage mot badestigen. Medisinskrinet måtte tas frem nok en gang. På vei ned fra toppen av Ilet á Cabrit var samme lille frøken så opptatt av alle geitene og hønene at hun snublet og skrubbet opp kneet, så nå kan vi måle skrubbsår i desimeter… Men ellers er vi friske som fisker alle mann!

Lørdag formiddag tok vi jolla inn til den lille koselige landsbyen på naboøya Terre de Haut. Streiken merkes ikke så mye på øyene her, bortsett fra at de er utsolgt for fuel og har rimelig dårlig utvalg i matbutikken. På kvelden hadde vi grillparty på stranda, før barna avsluttet kvelden med Mrs Doubtfire i Mango og vi voksne etter hvert flyttet oss over til Amor Fati. Pigalopp kom også inn i bukta her og deltok på grillingen, mens Barolo og Yr meldte sin ankomst på søndag. Barna var på joggetur inne på land da de traff en slange på stien.. den var visstnok gulgrønn, ca 40 cm lang og så ifølge barna heeelt ufarlig ut.. Inne på stranda er det massevis av Manchineel trær som er giftige. Hvis man spiser eplene kan det få dødelig utgang. Man skal ikke engang stå under trærne når det regner, fordi saften fra trærne kan gi brannsår. Kanskje det er helt greit med gran og furu…

Morsdagen ble feiret med barnas hjemmelagde dessert som var en seriøs kaloribombe bestående av krem og hakkede sjokoladebiter, men middagen måtte jeg sørge for selv. Kortspillet stress har blitt felles familieaktivitet på kvelden. Det er morsomt at barna begynner å bli så store at de vinner minst like ofte som oss voksne.

Den 9. februar seilte vi de siste 22 nm opp til hovedøyene på Guadeloupe i 8-10 ms blodkryss. Etter Antigua og Barbuda gleder vi oss til å sløre vestover mot Jomfruøyene (BVI og USVI). På vei over fikk vi news fra streiken over VHF fra Pigalopp: I dag er alle butikker stengt, men i morgen er det kanskje over… Gammelt nytt med andre ord. Franskmenn er kjent for å være ganske standhaftige streikere og for å benytte litt mer voldsomme virkemidler enn vi er vant til. Rykter har likevel en lei tendens til å være overdrevne. Vi kom til en ryddig rolig og fredelig havn med ordnede forhold i Marina Bas du Fort utenfor Pointe á Pitre. En tur rundt på et stort havneområde viste at restauranter og noen butikker er åpne, selv om også de har begrenset tilgang på varer. Vi traff Sun-chaser som har vært her i 14 dager (den svenske båten som ble forlatt utenfor Portugalkysten og gjenfunnet etter 14 dager utenfor Madeira, se www.dan-anne.se). De kunne fortelle at det er helt trygt her, men at det kan være greit å ta taxi gjennom slumstrøket på vei til byen.

Før vi dro fra Guadeloupe ble jeg imidlertid jagd ut av matbutikken med uforrettet sak av demonstranter med megafoner. Det var lange køer foran kassene og ingen turde å protestere da de måtte forlate sine fulle handlevogner inne i butikken. Frode fikk av samme grunn beskjed om at damen som driver laundry ikke hadde bensin til å komme seg på jobb, og at vi dermed ikke kunne få tilbake sengetøy og håndklær som var levert til vask… Min alltid like løsningsorienterte mann klarte å overtale en lokal fyr til å kjøre seg til vaskeriet rett i nærheten hvor tøyet vårt var levert. Han fikk tilbake vasken, og fikk sannelig den samme franskmannen til å kjøre seg tilbake til båten. Jeg bøyer meg i støvet!