Mango

Den 2. april takket vi for oss i Miami Yacht Club og sa på gjensyn til Madonna som skal besøke en Amerika-tante. Vi fikk en deilig medvindsseilas fra Miami til Fort Lauderdale. Ikke mer enn 3 nm ut fra kysten kom vi inn i golfstrømmen, så de 26 nm gikk på et blunk med en båtfart på 9-10 knop! Bestemor og bestefar koste seg på en båt med spridde seil i 5-7 ms som gikk mer behagelig enn et tog! Etter å ha seilt 1 207 nm på 20 dager passer det helt utmerket å ta det litt med ro noen dager mens vi har besøk. Fra Miami til New York er det ca 1 000 nm, men vi føler likevel at 5-6 uker er rimelig god tid langs østkysten av USA.Intra-Coastal Waterways (ICW) er en ”innaskjærs” kanal som går langs store deler av østkysten av USA. Vi kommer delvis til å følge ICW opp til NY. Vi seilte uttaskjærs opp til Ft Lauderdale fordi en av broene på denne strekningen av ICW er for lav til at vi går under. Da vi kom til Ft Lauderdale måtte vi vente en halvtime på at broen 17th St Causeway skulle åpne, før vi etter nok en gjørmete grunnstøting med bestefar til rors kunne ankre opp i Lake Sylvia. En kveldstur med jolla for å finne et sted å gå i land var resultatløs! Et tidligere ukjent problem er at det ikke er et eneste sted å fortøye jolla hvis du ligger på svai. Så langt i Florida er alt Private Property, og alle vet vel hva som skjer med Trespassers i USA. Vi har intet ønske om å få en ladning med hagl i rumpa, så her er det bare å innordne seg.

Dagen etter fant vi ut at det kostet 30 USD å ligge på bøye i Las Olas Marina. Rimelig klesvask (vi har ikke sett snurten av en vaskemaskin siden den Dominikanske Republikk, så det argumentet veide tungt), gratis dusj/toalett, tv-rom, brukbart internett, trygg dinghy-dock (jollebrygge) og gratis parkering for leiebil forsvarte prisen. Ikke det at vi hadde noe særlig valg, siden det ikke finnes andre steder å fortøye jolla og den er nøkkelen for å gå på land.

Alt i USA er stort, også havneavgiftene. Glem vår tidligere syting. Havneavgiftene i Florida er astronomiske (125 USD=NOK 875 per natt+6% tax), så vi kommer til å ligge på svai så langt det lar seg gjøre og på bøye hvor det er eneste option. Det blir visstnok litt bedre i statene lengre nord. Vi får trøste oss med at mat og havneavgifter er stort sett de eneste utgiftene vi har om dagen. Ikke mye fyringsolje som trengs her

Vi trengte ikke å gå langt langs strandpromenaden før vi skjønte at Ft Lauderdale er døds-snobbish, men det er i hvert fall ingen som skal beskylde det for å være en søvnig landsby! Stranda er vanskelig å se for alle de livsglade menneskene som har springbrake, men med ca 30 gr i lufta har vi likevel menget oss med horden og kjølt oss ned i Atlanterhavets 27 gr varme dønninger.

Ft Lauderdale har en av østkystens største West Marine butikker, så skipperen har funnet frem både sitt bredeste smil og visakortet. Siste skikkelige båtbutikk var i Irland, så vi har en smule etterslep på utstyrsfronten. Vi trenger bl a kartbrikke opp til NY, håndholdt lanterne til jolla, amerikansk landstrømkontakt og amerikansk gass. De har et helt eget gass-system også, som selvsagt ikke matcher det europeiske. Å fylle europeiske gassbeholdere beskjeftiger de seg ikke med.

Bikinier til NOK 2000 fungerer som dynamitt på budsjettet, så her blir det bare se, ikke røre så lenge vi beveger oss i turiststrøket (West Marine ligger ikke i turiststrøket he, he). Det eneste unntaket vi har funnet hittil er Teva-sandaler som koster under halvparten av i Norge. Shopping får vente til vi finner outlets lengre opp langs kysten.

Å komme til et nytt land innebærer alltid at det er mye nytt å sette seg inn i. I Europa skal grønn stake være på styrbord side og rød på babord side når man følger leden. I USA er det motsatt! Under 2. verdenskrig var dette en bevisst taktikk for å lure fienden, og etter krigen hadde det blitt så innarbeidet at de fortsatte med dette systemet. I Norge slukket vi blant annet fyrlykter under krigen, så å desinformere krigsskip er ikke et ukjent fenomen. Å desinformere fredelige europeiske langturseilere er derimot en helt annen sak! Da jeg kalte opp bascule bridge og ba dem åpne broen, fant jeg ut at det er et fellesnavn for alle broene i ICW, og ikke navnet på en spesiell bro. Følte meg ikke videre smart da jeg over VHFen ble gjort oppmerksom på det nei.. Man lærer så lenge man lever. Frode og bestefar ble stanset av en politibåt da de var ute med jolla på kvelden med hodelykt som lanterne, og fikk beskjed om å skaffe seg en godkjent lanterne, så de er nok også litt strengere her enn det vi er vant til fra Karibien.

Siden vi har besøk, og det ikke er rasende festlig å gjøre bare praktiske nødvendighetsting, så fant vi ut at vi ville leie bil for å dra til Cape Canaveral den 5. april (se egen blogg). Bestemor og bestefar er avhengig av å ta tog tilbake til Miami for å fly til Norge tidlig onsdag morgen, så vi blir liggende på bøya vår i Ft Lauderdale frem til de har dratt. Her er togstasjonen rett i nærheten.

6. april var første skoledag etter barnas fleksible påskeferie. Frode og bestefar dro på gassekspedisjon, og kom strålende fornøyde tilbake etter et par timer. Westmarine mente det var helt umulig å få konvertert et europeisk gass-system til amerikansk standard, men en lokal gass(kom)fyr med eget verksted ordnet biffen etter først å ha gjort seg litt kostbar. Til dere som skal på langtur og velger samme rute som oss neste år: Firmaet heter Boye’s Gas Service tlf 954 763-4545. Mango er særdeles fornøyd med å slippe å spise spaghetti bløtlagt i kaldt vann frem til vi er tilbake i Europa!!

Da vi tok jolla inn til land for å ta oss en dukkert på stranda og se down-town Ft Lauderdale, tok det ca 5 minutter før en svært fortvilet Lina så at waveboardet forsvant utfor bryggekanten! Det ble fisket opp igjen fra 1-2 meters dyp og unngikk forhåpentlivis drukningsdøden etter flere runder med ferskvann i dusjen. Jolla punkterte imidlertid under redningsaksjonen. En overfornøyd Frode måtte frem med lappesakene før vi kunne fortsette vår videre ferd ned mot stranda.

Vi har skypet med Madonna i dag. De planlegger å dra nordover onsdag eller torsdag, så vi regner med at de tar oss igjen før vi drar fra Ft Lauderdale og Las Olas.

Finn og Reidun på Hilde ringte på skype fra Panama. Det er kjempehyggelig å holde kontakten, selv om heldiggrisene drar ut i Stillehavet på onsdag 8. april med retning mot Galapagos-øyene! De holder følge med de to andre norske båtene som skal hele veien rundt jordkloden: Good Mood og Opportune.

Det straffer seg å komme med spydigheter om fyringsolje. I dag 7 april våknet vi til friskt NORSK påskevær og kraftig nordavind. Det var ikke mer enn 10 +grader i natt. Det er jammen godt vi ligger fortøyd til en bøye! Planene om en dagstur med Mango oppover langs kanalen ble skrinlagt på grunn av isfare i sundet, og raggsokkene funnet frem. I god norsk påskeånd spiste vi frokost med kokte egg og nybakt brød i cockpit. Vi gikk deretter over til en langt mer amerikansk tradisjon med taxi til en Mall for å kjøpe nye joggesko til to barn som kun eide et par tynnslitte, illeluktende sandaler og som har elefanthud under beina. I samme slengen sørget vi selvsagt for å ordne med 1-årspresang til Marina, så nå er det bare å komme etter Madonna!!!