Mango

Intra-coastal waterways som går langs store deler av USAs østkyst, er en mutasjon mellom Blindleia og Mjøsa. ICW består av håndlagde kanaler som binder sammen innsjøene og elvene langs kysten til en nesten sammenhengende innerled. I tillegg til at den gjør det mulig å bevege seg langs en ubeskyttet atlanterhavskyst selv i STORM, er det en fin måte å se østkystens perler. Ulempen er selvsagt at det tar usigelig lang tid å bevege seg over lange strekninger. Selv om innsjøene innimellom tilsynelatende er ganske brede, så er det kun farbart for seilbåter mellom stakene i en trang mudret kanal hvor det kun er jern-genoaen som gjelder.

Etter at bestemor og bestefar hadde kastet seg inn i en lovlig forsinket taxi for å rekke toget tidlig om morgenen den 8. april, tok vi lokalbussen til nærmeste Publix for å handle mat før vi med kollektivt snørrete neser (vi er ikke vant til en gradestokk som viser 10 grader..) tok på oss raggsokkene på kvelden.

Etter mørkets frembrudd la Frode plutselig merke til en sort prikk som beveget seg i vannet borte ved naboens båt. De hadde to hunder, og det var ikke vanskelig å forstå et det var en hund som svømte i sterk motstrøm og desperat forsøkte å komme seg tilbake opp i båten. Etter en stund uten tegn til mennesker på båten, forsto vi at det faktisk ikke var en eier som sto klar for å hjelpe den opp av vannet, og at hunden kom til å drukne hvis ingen hjalp den! Mango Rescue-team foretok en rask jolleutrykning og gjorde dagens gode gjerning ved å løfte hunden tilbake opp i nabobåten. Eieren var faktisk i båten, men lå og sov! Da han våknet forsto han ikke hvorfor hunden var våt. Han må i tillegg ha tatt ut høreapparatet, for vi lokket på dollarbikkja både fra hans båt og fra jolla. Vi fikk om ikke annet en hjertelig takk da han forsto hva som hadde skjedd, selv om han i samme setning sa ”stupid dog”..!

Dagen etter var barna klare som noen egg for å treffe Emil, Edvard og Marina på Madonna. Jeg kunne ha skrevet: Ventetiden ble benyttet til å fylle vann og diesel. Siden noen da sikkert blir forledet til å tro at det er en hverdagslig sak som Karlsson på taket ville ha sagt det, så kan dere få oppskriften her: Kall opp broen og be dem åpne, legg igjen jolla i bøya slik at ingen andre tar den mens du fyller vann på den andre siden av broen på marinaens brygge (husk for all del å vaske dekk og cockpit mens du har sjansen) samtidig som du på nytt kaller opp broen og ber dem åpne fordi du har tenkt deg tilbake til bøya. Vel gjennom broen fortsetter du noen hundre meter sydover og fortøyer mellom noen mega-yachter. Fyll diesel og jollebensin hos en fyr som har hele dagen å ta av, før du med fornyet optimisme vender tilbake til din kjære bøye. I mellomtiden sitter selvsagt dine pliktoppfyllende barn og regner matte. (Jeg regner med at dere forstår at barna har skole selv om jeg ikke uttrykkelig skriver det.)

Etter å ha skvettet litt vann rundt i båten slik at det igjen var tilsynelatende rent rundt oss, kom Madonna sigende med kjølen i gjørma på ettermiddagen den 9. April. De fortøyde i Mango, spratt i jolla, skaffet seg US-gaz og dermed var Mangodonna klar for nye tokt!!!

Ehh, første tokt ble ikke mer enn 7 nm opp til Lake Santa Barbara, hvor vi lå på svai til neste dag. Den største utfordringen var å kjøre slalom mellom alle kokosnøttene som lå i vannet..

Langfredag 10. april fortsatte vi videre oppover langs overfloden med sine herskapelige villaer på alle kanter. Flere av dem hadde norske flagg og vimpler. På ett av stedene hang det norske flagget under Stars and Stripes mens husfruen(?) lå i en dypvogn-aktig seng ute i hagen og vinket til oss. Det er mye rart man skal se før øynene ramler ut..

Etter 30 nm ankret vi opp utenfor Phil Foster Park ved Lake Worth Inlet (eller rettere sagt begge la seg på Mangos uovertrufne Delta-anker). Etter at gutta hadde tatt en løpetur og barna hadde wavet på land, var det felles-taco før roen senket seg i båtene.

Å holde seg oppdatert på dagens værmelding er helt nødvendig til enhver tid. Fra Miami til Norfolk er det kun 14 inlets (passasje mellom havet og ICW) som anbefales å bruke for seilbåter uten oppdaterte lokalkunnskaper. Det finnes langt flere inlets, men mange av dem endres stadig vekk drastisk på grunn av ”shoaling” (gjørme) som gjør det lett å gå på grunn. Det er kun de inletsene som brukes av skipstrafikken som blir jevnlig vedlikeholdt og ”dredget” (mudret). Lokale værforhold med vinder, tidevann og golfstrømmen som spesielle faktorer, gjør det vanskelig og til dels farlig å bruke mange inlets. Vi har lært at du bør gå inn i ICW i god tid før møkkaværet kommer, og ikke gå ut før du er sikker på å komme deg til neste sikre inlet i løpet av det værvinduet du har. Alternativet er selvsagt å bli ute på havet og ”ri han av” til uværet har passert.

Påskeaften den 11. april startet veldig hyggelig med gaveåpning kl 08.00 for Marina som fylte 1 år. En værprofet ville nok ha seilt uttaskjærs denne dagen. Siden det var meldt vindstille, fant vi ut at vi like gjerne kunne se litt langs ICW, mens vi tøffet opp til Jensen Beach som de lokale sa var et hyggelig sted å feire påskeaften. De visste nok ikke helt hvor dypt en seilbåt stikker… Etter å ha trålet Jensen Beach for gjørmefisk og fått slipt kjølen for groer var vi HELT sikre på at stedet ikke var guds gave til seilfolket.

Med mugne barn om bord som syntes påskeharen hadde ekstremt dårlig retningssans som ikke fant igjen Mango … fortsatte vi videre til Fort Pierce hvor vi omsider fant et sted som var dypt nok til å hive ankeret. Marinas bursdagskake måtte vente til dagen etter og det ble ikke noe namme-nam lammelår med rosmarin og hvitløk denne påsken (åååhhh, vann i munnen…), men etter 40 nm ble det likevel en hyggelig kveld.

Dagen etter var det rolige værforhold og strålende sol. Barna fikk ut litt energi på waveboardet etter en rotur inn på land med jolla hvor vi bommet på sentrum og endte på et industriområde.. På ettermiddagen klarte vi å finne en restaurant hvor vi vel ikke helt fikk påskestemning av de rosa bunny-ørene til servitrisen, men hvor maten fikk bein å gå på.

Jeg har en følelse av at jeg høres en smule negativ ut, men det er stadig vekk morsomme episoder som får oss til å le sammen med Madonna! Det var likevel noen øyeblikk disse dagene hvor vi lurte på om vi var smittet av kanalsyken! Kanalsyken er den ukjente lillebroren til havnesyken og brakkesyken. Symptomene er en sterk vegring mot å bevege seg bort fra kanalene og ut i åpent farvann, med all verdens ulike forklaringer uavhengig av værsituasjonen…

13. April var det endelig tid for å seile uttaskjærs, den eneste fornuftige måten å bevege seg langt med seilbåt! Vi hadde en strålende solfylt seilas de siste 70 nm opp til Cape Canaveral, selv om vi ikke klarte å finne golfstrømmen og en forbigående pjusk Elma hadde vært så lenge borte fra havet at hun matet fiskene med en halvfordøyd sjøsyketablett for første gang på flere måneder… Her oppe går golfstrømmen nærmere 15 nm ut fra land.

Etter å ha passert en sluse inn til Canaveral Barge Canal, kunne vi.. etter en snartur innom en bås hvor vi igjen(!) ble sittende fast i gjørma..omsider fortøye båten i Harbortown Marina. Barna spratt på land for å leke sisten den siste halvtimen før sengetid. Det var først da Pauline gikk morgenturen dagen etter at hun så skilt med krokodilleadvarsler inne på marinaområdet rett ved der barna hadde lekt sisten kvelden i forveien. Vi vet vi må passe ekstra godt på barna i USA, men det får da være måte på!! Dere kan jo tro vi ble beroliget da havnesjefen kunne opplyse at krokodillene stort sett var fredelige, men at det hendte at de ”hentet seg” noe til lunch og at det var bra vi ikke hadde hund! Grøss, kanskje ikke rart amerikanere kjører mye bil..

14. april var det dobbel-bursdag for Pauline og Frode! Dersom man er fargeblind og nærsynt er det slett ikke synlig at det er 9 års aldersforskjell. Egg og bacon frokost på hele hurven i Mango var en hyggelig start på dagen. Vel, det var vel strengt tatt lunch for Madonna, hvor Marina sørger for en litt annen døgnrytme enn i Mango.

Vi rakk akkurat å rydde av bordet og starte skoledagen før det braket løs over hodene våre med lyn, torden og vannrett regn som fant veien inn fra cockpit og landet midt i salongen. Frode og Pål var på vei for å sjekke ut av marinaen, mens vi skalket alle luker for å holde regnet ute!

Vi slapp å betale for en natt i marinaen fordi vi måtte hive oss av gårde med landstrømkabler, vannslanger og fortøyningstau i skjønn forening på dekk for å rekke gjennom neste bro før den stengte i 3 timer. Det blås da vi dro, men det var ingenting mot det som ventet oss ute i ICW. Vi krenget uten seil, og måtte kjøre slalom med motoren i fri for å bremse farten. Elma og Edvard lurte på om det var mulig å broache uten seil!

For å gjøre en lang historie kort: Vi gikk gjennom NASA Causeway Bridge i STORM! Det er en rimelig halsbrekkende manøver og små marginer når man går gjennom en smal broåpning i så mye vind. Vi kunne levende forestille oss overskriften i amerikanske aviser: ”Den lille seilbåten Mango forsinket rakettutskytningen på Cape Canaveral den 12. mai 2009 da de ødela veien inn til Cape Canaveral”. Vindmåleren viste at vi på det meste hadde hatt 29,5 ms vind!! Så mye vind har vi ikke hatt tidligere, og vi var glad vi var inne i ICW og ikke ute på havet selv om det var vestavind. (Hvis det blåser mer enn 32,5 ms så er det orkan.)

Det var veldig hyggelig å komme inn i Titusville Municipal Marina på ettermiddagen, hvor Rosea smilende tok imot oss på brygga. De har seilt via Bahamas og kom en uke før oss. Madonna og Mango hadde bare så vidt fortøyd før vi dro på restaurant for å feire dagens to jubilanter. Å bli oppvartet av en utrolig service-innstilt servitør er en fantastisk avslutning på en strabasiøs dag på sjøen. Man blir ganske god til å nyte slike stunder av å streve litt! Av de lokale på restauranten fikk vi høre at det nedover mot Ft Lauderdale hadde vært en tyfon som hadde resultert i store ødeleggelser samme dag. Kanskje greit vi ikke var på vei sørover.. Vi fikk så mye og så god mat at vi måtte hoppe over frokost dagen etter..

Dagen etter startet Elma med å falle i vannet mellom båten og brygga da hun skulle løpe bort til Edvard med en bok. Boka klarte hun faktisk å holde over vannet, så den ble ikke engang våt! Elma selv ble både våt og oppskrubbet, men plaster har vi da nok av i båten. Hun skvatt nok litt, men det tok ikke lang tid før “morgenbadet” var glemt. Vi rakk både å få oppdatert softwaren på kartplotteren (som ikke har vært helt frisk i det siste) på den lokale Westmarinebutikken, gå en tur inn til sentrum for å spise Clam Chowder på en lokal lunchbar, handle mat på ”Save a lot” og få servert vafler i Rosea før vi sjekket ut og la oss på svai i bukta frem til i morgen tidlig. Rosea har et litt annet tidsskjema og kan kose seg med de fastboende sjøkuene i havna også etter at Mango og Madonna har dratt videre. Sjekk bildet av sjøkuene (Manatees) som drikker vann av badeplattformen til Mango. De står i fare for å bli utryddet bl a fordi de ikke klarer å styre unna hurtiggående båter. Likevel er det ingen fartsgrenser i ICW.. 

Med lite hyggelige værsystemer som ligger og pumper nord for oss i bukta opp mot Cape Hatteras, så må vi nok holde oss inne i ICW de nærmeste dagene, selv om det i dag faktisk har vært strålende sol og nesten vindstille! Å bevege oss videre nordover på ICW betyr at vi sier farvel til golfstrømmen, men akkurat nå har vi ikke så mye valg.