Mango

Den 18. april var det endelig et værvindu som gjorde det mulig å seile uttaskjærs igjen. Vinden skulle først løye på formiddagen, så morgenen ble dedikert til ICW og de 30 nm opp til St John før vi stakk til havs. Værmeldingen viste 5ms+ dreiende fra N mot SØ og S, så alt burde ligge til rette for en strålende spinnakerseilas de neste 160 nm opp til Charleston. Den floridanske værguden er ikke mye pålitelig. Blåser det ikke for mye, så er det havblikk! Mangodonna angret etter hvert solid på at vi ikke hadde fylt diesel siden Ft Lauderdale.

Kanal-livet innebærer at tankmåleren ikke lenger står stille. Den tanken har vi visst ikke helt vendt oss til. Da vinden etter hvert døde helt(!) måtte vi gjøre opp status. Madonnas situasjon var mest prekær, så vi måtte iverksette en dieseloperasjon i åpent hav og få overlevert en dieselkanne før sola gikk ned i horisonten. Uten seilvind kunne vi ikke risikere at de ble liggende og drive med en død motor i mørket, samtidig som vi jo helst ikke burde gi fra oss så mye diesel at vi selv gikk tom.

Vi hadde en nydelig natt hvor stjernene speilte seg forfengelig i vannet og Madonnas topplanterne laget en flytende lysbro bort til Mango. Vi var rimelig spente på om det ville komme vind neste dag, da ingen av oss regnet med å ha nok fuel til å kunne gå for motor helt frem. Vi hadde en aldeles fantastisk dag på sjøen … og fullstendig havblikk! Den lille vinden som kom hadde vi i tillegg midt i fleisen. Vi listet oss forbi staten Georgia på lavt turtall og økonomifart, mens vi kunne nyte at sola var akkurat passe varm. Aldri har vi kikket så mange ganger på nåla på tankmåleren! Under ¼ tank, og fortsatt langt igjen til South Carolina… Ingen effekt av storseilet som henger furtent i masta.

Først etter nesten 1,5 døgn på sjøen kom vinden. På vei inn gjennom inleten til Charlston kunne vi endelig stanse motoren og dra ut genoaen! Før vi kunne hive dreggen utenfor Charleston City Marina sto tankmåleren på EMPTY både hos Madonna og oss!

Da vi neste morgen dro inn for å ligge i havn et par dager fikk Mango diesel til frokost før vi var ferdig med å fortøye! Ååhh, så deilig å ligge i en marina igjen! For en luksus å kunne gå rett inn på land uten først å måtte sjøsette jolla og sette på påhengeren!

Amerikanske marinaer selger seg ikke billig her heller. Her får vi i hvert fall noe igjen for 100 USD natta; gratis shuttle-bus som har kjørt oss på kryss og tvers i byen et par dager, vaskemaskiner, golfbiler som kjører oss rundt inne på marinaområdet og så bra internett at jeg til og med fikk levert selvangivelsen i dag! Vi må jo nesten le, her vi ligger longside ytterst på Megayachtbrygga!

Barna har hatt skole i helgen, og vips så var mandag blitt til lørdag. Vi brukte dagen til å besøke hangarskipet USS Yorktown fra 1943. Skipet deltok under andre verdenskrig, er 888 fot og har plass til 80-100 fly i buken. Selv om moderne amerikanske hangarskip er 25% lengre, så var det en stor opplevelse for voksne og barn å se skipet. Det jobbet 3 400 mann her samtidig! På dagens hangarskip er det behov for 6 000 mann.

Vi følte oss nesten som statister i Top-Gun da vi avsluttet dagen i flysimulatoren! Selv jentene, som i utgangspunktet ikke har noen voldsom interesse for hangarskip, var entusiastiske under hele besøket!

På vei hjem handlet vi inn til felles middag om kvelden. Det er ingen tvil om at USA er supermarkedets hjemland. Det er et vareutvalg som hadde vippet Vinglepetter fullstendig av pinnen! Selv de beste matbutikkene hjemme blekner i sammenlikning. Med mye seiling og et enkelt liv store deler av tiden, må vi benytte muligheten til å kose oss litt ekstra når vi ligger i havn. Med meg som kjøkkenassistent tryllet Pål kokkesjef frem kveldens meny: Scampi med hjemmelaget mango-chutney til forrett og panert steinbit med gratinert blomkål og amerikanernes favoritt caesar salad til hovedrett. Hvem har sagt at man ikke kan lage god mat i båt?

Da vi sto i Mangos bysse og laget mat sto det plutselig 4 offentlige tjenestemenn utenfor på brygga med pistol i beltet. Gulp.. tenke, tenke.. Har vi gjort noe galt?! Det var US Immigration som var på god vei til å skrive ut en bot på 5 000 USD(!!!) til hver av båtene fordi vi ikke hadde sjekket inn i staten South Carolina! Skipperen måtte på sin aller mest ydmyke måte forklare at styrmannen hadde ringt til Immigration i Florida da vi dro fra Miami for å varsle at vi var på vei til Ft Lauderdale, slik vi først oppfattet at vi måtte. Vi fikk da beskjed om at det trengte vi ikke likevel, og at det eneste vi måtte gjøre så lenge vi hadde Cruising Permit i USA var å sende inn en papirslipp i posten da vi forlot USA. De sa ingenting om at vi måtte sjekke inn i hver enkelt stat. Etter en runde med godprating, sjekking av båtpapirer og en telefon til sjefen, slapp vi med skrekken! Fyttegrisen!! NOK 35 000 i bot hadde gjort et seriøst innhugg i langturkontoen vår!

Det er neimen ikke lett å gjøre alle til lags når man får feil informasjon fra myndighetene! Jeg tror kanskje vi heretter skal følge regelen at det er bedre å sjekke inn en gang for mye, enn en gang for lite..

Bortsett fra et ublidt møte med Immigration er USA et fantastisk land å være i. Vi møter superhyggelige, gjestfrie folk overalt, som ikke vet hva godt de kan gjøre for oss! Vi blir rett og slett i godt humør av å være i USA!

Litt slitne etter en middag som varte usedvanlig lenge har vi i dag vært på ekspedisjon downtown Charleston. Vi besøkte gamle dagers slavemarked bygget i 1841, som i tillegg til et marked ligger i byens restaurant og shoppingstrøk.

The Civil War startet på Fort Sumter her i byen og amerikas første golfklubb ble stiftet her, uten sammenlikning for øvrig… Charleston er en utrolig flott by som absolutt er et greit sted å være mens vi venter på at front nr 2 på 2 dager skal passere i natt. Det uler i riggen nå, men vi satser på å kunne starte på det siste legget på 200 nm opp til Moorehead City og Cape Hatteras i morgen formiddag.