Mango

Nå har vi det så utrolig bra! Vi har fått det vi savnet i Karibien; kalde netter og varme dager! På nattseilas er det ulltøy og seildress som gjelder, men shorts og t-skjorte er mer enn varmt nok på dagtid! Vi har dessuten kommet til verdens mest sjarmerende lille landsby med 900 fastboende og 3 000 seilbåter, med andre ord et avslappet sted hvor de fleste kun har som mål å kose seg! Oriental er the Sailing Capital of North Carolina. Vi ligger gratis longside på byens lille brygge, og har det som plommen i egget. Som norsk seilbåt i Amerika er vi nærmest en turistattraksjon. Kan du skjønne hvorfor? Vi er jo bare på seiltur!

Vi har ikke helt klart å finne værformelen i USA enda. Det blås fortsatt mye av den passerende fronten på formiddagen den 22. april, så vi kom oss ikke av gårde fra Charleston før kl 14.30. Vi pleier vanligvis å planlegge slik at vi kommer til land i dagslys, men Beaufort Inlet er en mye brukt skipsled som er så godt merket at det også er forsvarlig å gå inn der på natta.

Vi hadde knallforhold og en maksfart på 10 knop da vi dro, men også denne gangen ble det etter hvert dårlig med seilvind etter at fronten hadde forsvunnet. Seilene måtte ha hjelp av motoren også deler av denne turen. Det ble en mer dyrerik seilas enn vi satte pris på da vi fikk flueinvasjon på kvelden, og flere hundre ekle ”inni-vinduskarmen-fluer” fant ut at Mango og Madonna var et passende sted å slå seg ned. Fluesmekkeren ble funnet frem og fluejakt var mange timers uønsket tidsfordriv. Delfiner er trofaste følgesvenner også her i USA, og langt hyggeligere selskap enn fluer. I tillegg så Frode og barna hval, og en liten småfugI tok en rast i Mango før den fløy videre.

I løpet av en stjerneklar natt passerte vi Cape Fear med Murphy Island på innsiden. Neppe et hyggelig sted i uvær! Det var vel omtrent da flasken med oppvaskmiddel fant det for godt å ramle på hodet ned i vasken. Korken var ikke lukket, og den var selvsagt helt tom da jeg oppdaget det. Murphy kan i det minste holde seg på land!

Vi var ikke sene om å få opp spinnakeren da vinden kom tilbake neste formiddag. Spinnakerseiling i shorts kan vi like. Den andre natten på sjøen ble det ikke mye søvn på noen av oss. Det var nødvendig med to par øyne på vakt da vi nærmet oss innseilingen til Morehead City. Det var en mørk natt med tåkedis fordi det var så fuktig, og det kom frostrøyk ut av munnen da vi pustet! Leden deler seg midt i innseilingen. Den ene går til Morehead City og den andre går til Beaufort, i tillegg til at det er et fyr på en grunne og mye lys inne på land. I mørket tok vi rød sektor på fyrlykten for å være en rød ledbøye, og var skummelt nærme en 1,8 meters grunne.

Etter 37 timer på sjøen og 221 nm på loggen kunne vi kl 03.45 krype under dyna på brygga foran Ruddy Duck Tavern i Morehead City for å vente på at Madonna skulle komme etter. Her kan man ligge gratis mot å spise på restauranten, men siden den selvsagt var stengt midt på natta og vi dro før hanen gol så var det ingen mat å få. Vi hadde avtalt å dra videre til Oriental langs ICW så snart Madonna kom, så her var det snakk om å dra størst mulig tømmerstokker fra første sekund. Kl 07.30 ringte vår private VHF vekkerklokke. Madonna var på vei inn, og det var bare å hoppe i klærne. Noen timers søvn gjorde godt. Både skipperen og styrmannen trenger omtrent like mye søvn, og det er ingen av oss som gir ved dørene når det gjelder nattevakter. Vi deler natta likt, og kjører første vakt fra 23-03 og andre vakt fra 03-07. Begge sover 1-2 timer på kvelden før natteskiftet. Selv om man blir sliten av nattseilaser, så er det faktisk utrolig hva man venner seg til. Vi har blitt ganske flinke til å sove på kommando.

Vi hadde en strålende morgenseilas langs kanalene i 23 nm, med en vennlig sol som gjorde at vi kunne skrelle av oss seildress, fliestøy og superundertøy. Vi husket til og med å ringe Immigration for å sjekke inn i North Carolina! Det er 12 grader kaldere i vannet enn i Karibien, men et langt mer behagelig liv om bord. Det er litt gulvkaldt med bare 17 grader i vannet, men ullsokker varmer fortsatt kalde tottiser selv om de snart er utslitt.

Da vi hadde fortøyd ved byens lille brygge tok det ikke lang tid før waveboard og rollerblades var funnet frem. Både barn og voksne trengte fysisk aktivitet etter nesten 2 døgn i båten.

Vi merker på naturen rundt oss at vi begynner å komme langt nord igjen. Palmer er et tilbakelagt stadium. Her er det furu og løvtrær som i Norge, og vi har sett den første gressklipperen og brennmaneten siden vi forlot Europa! Frittgående kaniner har vi vel også i gamlelandet, men ikke en skilpadde som barna kom løpende og ivrig fortalte at de hadde funnet under et tre! Vi håper å slippe slange på dekk slik Rosea har opplevd i Florida (og da mener jeg ikke vannslange).

Amerikanere er usedvanlig sosiale og hyggelige mennesker. Barna fikk kjærlighet på pinne av en lokal dame fordi de hadde så blå øyne i går, og i dag kom de tilbake med en diger blomsterbukett og en pose kjeks som de hadde fått av en annen. Da Pauline og jeg var i butikken og handlet mat fikk vi 3 tilbud om å bli kjørt tilbake til båten. Vi avslo høflig fordi vi mer enn gjerne går noen kilometer når vi har anledning. Det er et lite samfunn hvor alle kjenner alle, og selv folk vi aldri har snakket med vet at vi er ”de som bor på brygga”.Folk har tilsynelatende alltid god tid, og kommer rett som det er bort og slår av en prat. Også her har vi fått tilbud om å låne bil. Vi traff danske Jan som bor i USA og eier båten ved siden av vår. Han og amerikanske Paul var på besøk i Mango i går kveld, og vi ble invitert for å se på gården hans.

Vi hadde egentlig tenkt å dra videre i dag, men trives så godt her at vi har bestemt oss for å bli en natt til. Etter en tur innom Farmers Market for å kjøpe frukt og grønnsaker spiste vi amerikansk frokost på en lokal café, noe Frode har drømt om i lang tid. Selv om amerikansk frokost ikke akkurat er en sunn affære, så lever vi faktisk ganske sunt om dagen. Barna satte ny rekord i dag med å spise 13 forskjellige typer frukt og grønt på 1 dag! Frode har tatt service på motoren og oljeskift nr to på turen, og vi nyter å slappe av i sola på brygga og gå turer i området rundt her. Brygga var faktisk så varm av sola at vi måtte ta på oss sko. Marina har to barnevakter som krangler om å passe henne, mate henne og bære henne. Barna er på overnattingsbesøk hos hverandre for andre natt på rad, og koser seg veldig sammen.

Vi er veldig fornøyd med at vi omsider har passert hjørnet ved Cape Hatteras. Det har vært et delmål på veien opp til New York, og bukta mellom Florida og her har vært lovlig drøy. Jeg satt med Maxsea og regnet avstander her om dagen, og sammenliknet vår rute med Emblem og co sin rute. De seiler fra Virgin Islands via Bermuda til Azorene. Hvis de hadde ligget stille på østkysten av Puerto Rico og ikke seilt rundt mellom Jomfruøyene, så hadde vår rute vært ca 1 700 nm lengre enn deres. Man må selvsagt trekke fra den distansen de har seilt mellom øyene der nede de siste par månedene for å finne ut nøyaktig hvor mye lengre vi seiler.

Har jeg forresten husket å nevne at strømkrisen for lengst er avblåst? Vi er nå selvforsynte med strøm, og har vært det i flere måneder. Med det mener jeg at vi ikke er avhengig av jevnlig tilgang til landstrøm, og at vi heller ikke trenger å lade med motoren flere timer per dag. Løsningen ble å isolere kjøleboksen enda mer, og å tilpasse forbruket etter den strømmen vi klarer å produsere (nokså selvsagt det siste). Slepegenerator (Duogen) fungerer kjempebra på Mango, og den reduserer heller ikke båtfarten. Med en båtfart på 6 knop lager den 8 amp, 7 knop gir 11 amp og 8 knop gir 16 amp i timen. Når vi ikke seiler bruker vi vindmøllen. Den produserer 10-12 amp i timen i 10 ms, og er også en god strømkilde selv om det helst bør blåse 8 ms for at den skal ha noen særlig effekt. Kjøleboksen var en strømtyv av dimensjoner, særlig i Karibien hvor det var så varmt. Frode hadde etterisolert alle sidene på kjøleboksen før vi dro hjemmefra, unntatt lokket. Etter at vi fikk satt på en isoporplate på innsiden av lokket så holder den så godt på kulden at vi kan skru av strømmen hele natten uten at maten blir ødelagt. I tillegg har vi innsett at vi ikke lager nok strøm til at vi kan bruke fryseboksen til vanlig. Den brukes nå kun ved spesielle anledninger, f eks til å lage isbiter, og over Atlanteren hvor slepegeneratoren produserer nok strøm.

Vi har fått endelig bekreftet at Lars Moen blir med oss som mannskap tilbake over Atlanterhavet. Vi er veldig glad for at han har lyst til å være med oss fra New York til Azorene. Det er en tur som tar ca 14 dager, og følgelig veldig greit å ha med en ekstra voksen. Vi har kjent Lars siden han i 2003 kjøpte vår gamle Bavaria 34. Han har senere vært med oss og seilt flere regattaer hjemme. Vi har for øvrig som vilkår for å mønstre på som etappemannskap at man heter Lars.