S/Y Rikaros

Skipperen har sett og opplevd mye, men han kjenner ingen som er mer opptatt av vær fenomen en Marit. Vi snakker om et helt spesielt vær fenomen.
Kvelden i forveien kom vi i prat med den norske båten Ella, som fortalte at de hadde gått opp på fjellet lenger nord på øya. Der hadde de kommet til et fantastisk utsiktpost, som de kunne se på solnedgangen. De fortalte at det var rosa skjær over himmelen og sjøen. Skipperen burde allerede på tidspunktet skjønt at fruen hadde begynt å legge en plan. I hele skipperens syndige liv, kjenner han ikke noen andre, som er så opptatt av nettopp “rosa skyer”. Rosa skyer må alltid deles med noen, eller så har de ingen effekt.

Vi hadde hatt en fin dag på stranden med bading og soling. Temperaturen har vært akkurat passelig på rundt 26 gr.C.

Skipperen lå nå lett henslengt på benken ute i cockpiten litt sent på ettermiddagen. Han observerte med et halvt øye at noe var på gang. Joggesko var satt fram og Marit nynnet mens hun hentet fram litt forskjellige småting. Skipperen kjente at han ble litt urolig, noe var på gang, men hva? Skipperen begynte å se seg litt desperat rundt omkring, der han lå, for å finne noe som “viktig” han måtte gjøre. Skipperen oppdaget situasjonen for sent for Marit kvitret nærmest da det kom, “nå skal vi gå en tur opp på utkikksposten og se på solnedgangen”. Skipperen har med erfaring funnet ut når han skulle lytte og ikke minst lystre. Så han satte seg opp med et smil og lurte litt overrasket på om hun hadde tenkt seg opp der nå. Solnedgangen er om kvelden, kom det bestemt fra fruen, her var det ingen rom for diskusjoner.

Vi kom oss i land og begynt vandringen mot utsiktsposten. Skipperen foran og fruen bak som presset opp tempoet. Vi gikk opp en liten grusvei, som førte oppover mot den “rosa plass”.
Da vi endelig kom opp fikk vi se en utsikt som kunne ta pusten ut av deg. Dette gjaldt riktignok ikke skipperen, for han var allerede på full leting etter den.
Da vi endelig fikk se en flott solnedgang med et rosa skjær utover hele himmelen, kommenterte fruen, er det ikke flott. Skipperen bare nikket samtykkende for å ikke bruke verdifull luft til prat. Vi så over til fjelltoppen med fyrtårnet på andre siden, som vi var dagen i forveien. Det var et fantastisk skue, men brått ble den revet bort da vi måtte komme oss ned igjen før det ble mørkt.

Vel nede igjen og alle var tilfreds, det ble etter hvert besluttet å gå en tur til Baiona dagen etter, for å bunkre.