S/Y Rikaros

Vi har nå seilt totalt ca. 1380 nm og ca.121 nm siste døgn og vi er på 12. dagen i sjøen. Vi skulle feire at vi var kommet halveis over Atlanteren etter at vi passerte 1400 nm. Det siste døgnet har hvert preget av regnstorm, vind stille, sol og god vind. Vi har også fått en gullmakrell pluss en kjempefisk .som bare hilset på utstyret, før han tok med seg alt av snøre og sluk ned i Atlanterhavsdypet. Nå er det bare fantasien, som er begrensningen på størrelsen på fisken, men det nye snøre skulle holde 35 kg.
Det å være skipper ombord på egen skute, bare smak på ordet. Det oser av myndighet og makt, det er ingen over eller ved siden. Han, vet, kan og bestemmer alt ombord. Her legges bort all fjaseri om demokrati og de store diskusjonene, skipperens ord er lov. Dette er en rolle skipperenl liker godt og finner seg naturlig til rette i , med sitt gjerve mannskap.
Før vi la på langtur hadde vi diskusjon om vi skulle gjøre overfarten, som familie eller ta med noe mer mannskap. Skipperen stilte da noen krav til den tilkommende NK ( nest kommandrende) at hun måtte gjennomføre seilkurs, båtførerprøven, sikkerhetskurs,kunne kartplotter - radar og ikke minst VHF kurs. Det siste syntes ikke hun var nødvendig, for hun kunne lære det av skipperen, men der var han ufravikelig, hvem skulle bruke VHF ,om skipperen ikke var istand til å ivareta dette. Alt dette har hun gjennomført med glans, skal vite om hun viste konsekvensene av dette, da hun tok imot fotøyningene til skipperen første gang i Tønsberg, sommeren 1995.
Generaltesten sto igjen, og den skulle hun gjennom i Biskayabukten og det var å sitte alene på vakt i stummende mørke. Dette var det hun syntes var det vanskeligste av alt hun hadde vært igjennom. Da hun skulle på nattvakt første gang sa hun, “her ser jeg ingen ting, hva ser jeg etter, dette er umulig”. Skipperen prøvde å trå trøstene til og utalte, “det som ligger i sjøen kan du ikke se, så det bryr du deg ikke om, men se etter lys fra andre båter. Ser du ingen ting er det et godt tegn.” Skipperen så på hele hennes kropsspråk, at det var ikke akkurat det svaret hun ville ha, men her var det ikke rom for pyser ,så hun gjorde det ble sagt.
I natt har tok Marit den største og tyngste vakten, da hun hadde fått det for seg at skipperen trengte litt mer hvile den natten. Da skipperen sto opp på morgenen, hadde hun jibbet, heist ned seil og satt det opp igjen alene. Vi hadde vært igjennom en rainstorm i løpet av natten, dette taklet hun alene med glans.
Marit har vokst opp på en gård og ingen relasjoner til båt annet en robåt nede på Hullvannet i Bamble. Hun fulgt opp skipperet drøm om å krysse Atlanterhavet og har vist seg og være den flinkeste, tøffeste NK og mannskap skipperen kunne få. I skipperens stille sinn hever han nå glasset for denne kvinnen, som har gjort denne drømmen mulig.
I ettermiddag har vi sprettet opp Champange for å feire at vi nå har kommet ca. halveis på vår tur over til St. Lucia. Det var en høytidlig stemning blandt oss, da skipperen høytidlig erklærte at vi nå var kommet halveis og ville bli blandt de 50% beste båtene over. Tross alt med vårt skade på storseilet og vårt begrenset Crew er vi her. Takket til slutt for et godt halvgått løp.
Vi har sent i ettermiddag hatt kontakt med den svenske båten Ellen, en smykke av en Najad 46, som nå ligger ved vår babord side. Det har nå blitt avtalt at i morgen på direkten, at det blir en kamp mellom Norge og Sverige. De skulle legge en del av sitt Crew for at de skulle være uthvilt til i morgen når slaget skal stå. Skipperen har klokelig gjort det samme og kommandert sitt mannskap til hvile. Dette blir en stor utfordring da Najad 46 er en rask og meget god seilbåt. Dette gjør bare utfordringen mer spennende, fulle seil vil bli satt med en gang vi har egnet vind.
Skipperen kan melde om at alt står vel ombord.