Mango

Vi er nå back-on-track etter å ha ankommet Martinique, som er første øy nord for St Lucia som var vår første havn i Caribien. Martinique regnes som en bydel i Paris, og Frankrike er dermed det 10. landet vi er innom på langturen. Å komme hit er omtrent som å være tilbake i Europa. Selv matprisene er europeiske bare noen få nautiske unna blodprisene lengre sør! Det er en salig miks av east-caribbean dollar og euro i lommeboka, og jeg skulle gjerne ha husket og kunnet litt mer fransk, men ellers er det fint å være på en litt mer sivilisert øy. Barna begynner å bli durkdrevne valuta-spekulanter og veksler inn ec i euro hos sine lettlurte foreldre.

Den 21. januar hadde vi en værfylt seilas på 55 nm i 8- 13 ms Ø fra Bequia til St Lucia i alt fra kraftige regnbyger til strålende sol. Lina hadde feber og vond hals, og var for første gang ”hjemme fra skolen” på grunn av sykdom. Vi var først innom den lille byen Soufriere som er beskrevet som ”something of a rough diamond”, for å se om det var greit å ankre opp der for natta. Byen ligger i bukta bak fjelltoppene Pitons, som er motiv for St Lucias flagg. Lokale Sylvester oppsøkte oss langt til havs, hoppende på bølgetoppene med sin flerfargede åpne båt med litt for stor motor, for å kapre Emblem, Amor Fati, Barolo og Mango til ”sine” bøyer som viste seg å slett ikke være hans… Bøyene tilhørte Naturreservatet og Sylvester ble jagd bort av Park Ranger da vi kom til land. Han ga seg imidlertid ikke så lett. Han ville ha betalt for å ha ”hjulpet” oss, og fulgte etter oss da vi hadde bestemt oss for å dra videre til Marigot Bay. EmBlem kalte opp Park Ranger som kom ut og irettesatte overivrige, pengelense Sylvester og presiserte at vi selvsagt ikke skulle betale for en tjeneste vi verken hadde bruk for eller hadde bedt om. Vi ankom Marigot Bay rett før det ble mørkt, og valgte å forhøre oss om det var en ledig bøye i stedet for å ligge på eget anker slik vi pleier. De skulle først ha 80 ec for en bøye, deretter forhandlet vi prisen ned til 65 ec, før sjefen kom og igjen forlangte 80 ec for samme bøye etter at vi hadde fortøyd! Vi endte opp med å betale 40 ec per båt med Barolo og oss liggende på én bøye. Ikke akkurat norske tilstander. De lokale er langt mindre påtrengende på øyene lengre sør, så dette har egentlig ikke vært plagsomt andre steder.

Kvelden ble tilbragt i båten med hjemmelagd pizza og besøk av Barolo som vi nok ikke får sett igjen før vi er tilbake i Europa. De planlegger å dra direkte fra Antigua til Azorene. Vår rute ser ut til å bli via Cuba med golfstrømmen (2-4 knop medstrøm) videre til USAs østkyst før overfarten til Europa via Azorene.

Dagen etter kastet vi loss på nytt og fortsatte nordover, nå med en feberfri Lina i mye bedre form. Mens Barolo og Amor Fati seilte inn til Rodney Bay for første gang, vinket vi farvel til bukta hvor vi ankom Caribien den 12. desember, og dro videre nordover. Vi bakte brød og banankake for å få brukt opp overmodne bananer underveis. I Marigot Bay kostet en slapp baguette 10 ec..rimelig uholdbart..

Etter en dagsetappe på 27 nm i 8-10 ms Ø-NØ og 2-3 meter bølger var det hyggelig å bli kalt opp av Hilde som lå og ventet på oss inne i havna i Marin helt syd på Martinique. De hadde fulgt med på hjemmesiden og visste at vi var på vei til Martinique. De utsatte avreise et døgn for å få sagt farvel til oss, før de drar sydover mot Panamakanalen og videre ut i Stillehavet. Etter at de først hadde jollet ut til oss i bukta, tok vi senere en gåtur rundt i byen med Finn og Reidun som lokalkjente guider. Veldig hyggelig!

Dagen etter var det fredag og klart for en litt forsinket nasjonal prøve i lesing for Lina. Frode fikk med den nasjonale prøven fra skolen da han var hjemme i november. Lina var strålende fornøyd med et feilfritt resultat etter 90 minutters dyp konsentrasjon mens Frode foretok et lydløst oljeskift på båten med Hilde sin oljepumpe før et siste farvel på veldig lenge. Etterpå hadde begge barna ukeprøve, den samme som sine respektive klasser hjemme i Norge. Vi er veldig fornøyd med at skolen legger ut ukeplaner på skolens hjemmeside hver uke! Det er en fin motivasjonsfaktor for barna å vite at de gjør det samme som klassen hjemme, og veldig greit for læreren å vite at barna lærer det de skal!

Etter skolen var Elma i dårlig humør, og jeg spurte om hun kanskje trengte å løpe litt på land, hvorpå hun svarte: “Nei, jeg trenger å sitte musestille og plage Lina!” Søsken-kjærlighet er det her som andre steder, men stort sett er barna gode venner og vel forlikt.

På ettermiddagen var vi inne i byen for å få tak i nye åregafler til jolla. Vi har vært innom mange båtbutikker, og det har vist seg å være rimelig vanskelig. Jolla vår begynner tydeligvis å bli gammel. Vi kjører fortsatt rundt uten årer og fester vår lit til at påhengeren ikke stanser.. Vi fikk i hvert fall tak i to brukte vifter til akterlugarene, så kanskje Elma nå kan begynne å legge seg i sin egen seng igjen uten å forgå av varme, og ikke i piggen. Hilde tok en æresrunde på vei ut av havna på ettermiddagen. God tur og på gjensyn!! Etter at Hilde hadde dratt var vi eneste norske båt i havna for første gang siden La Gomera! 

Den 24. januar våknet vi til et forrykende regnvær etter nok en urolig natt med flere regnbyger.. og opp og igjen med luker. Det positive er i hvert fall at det regner på natten og er sol på dagen! Vi var på land og fikk tatt en runde i vaskemaskinen i går til den nette sum av 8 euro, og hadde heldigvis tatt inn det nesten tørre sengetøyet før vi la oss. Håndklærne som hang ute var dryppende våte og trengte en ekstra hånd-sentrifugering før ny tørkerunde i sola i dag. Rosea kom inn i havna i går kveld og svingte innom med jolla i dag morges før de senere på dagen flyttet båten og nå ligger på svai rett bak oss. Lina og Elma var på overnattingsbesøk begge to fra lørdag til søndag, etter en ettermiddag med bading fra Mango. Det er utrolig deilig at det ikke finnes en eneste brennmanet her og veldig hyggelig at det er mange norske båter som har barn om bord! Frode og jeg benyttet anledningen og dro inn til marinaen hvor det er trådløst nettverk. Nettverket var ute av drift, så vi dro tilbake i båten og fortsatte å lese pilotbøker og beregne avstander videre nordover. Det ble en ny tur på Mango Bay Restaurant nå i dag den 25. januar, siden antenneforsterkeren i båten ikke klarer å ta inn de trådløse nettverkene i havna.

Byen Marin har flere chandlere, supermarkeder og en rekke andre butikker. Det ligger mange hundre båter i marinaen og på svai i bukta her. Caribizz er en tollfri matbutikk (eller rettere sagt container) som pleier å forsyne alle charterbåtene her, men hvor også vi kan handle rimelig mat og drikke. Marin er med andre ord et greit sted å dra for å proviantere, skaffe båtutstyr mv.

Det er stor slittasje på båtutstyr som brukes daglig og stadig vekk deler som må byttes ut. Vi har heldigvis et godt utvalg av “slitedeler” om bord. Likevel er det til stadighet behov for å oppgradere båtens delelager, og det går fort tid her nede hvis man må lete etter båtbutikker og utstyr.. For en gangs skyld er det nå ingenting vi mangler av utstyr til båten, bortsett fra kart og pilotbøker til Cuba og USA…

Tusen takk for tips vedr DuoGen. Vi fortsetter jakten på den optimale lading og trenger all strøm vi kan oppdrive! Vår dynamo fungerer fortsatt ikke slik den skal, etter utallige forsøk på utbedringer. Balmar i Norge har heller ikke sendt ny dynamo til Rodney Bay slik de lovet å gjøre…