S/Y Rikaros

Skipperen var tilbake på båten fredag ettermiddag etter noen hektiske dager. Vil komme med en meget kort oppsummering på hva som har skjedd siden vi ankom Oeiras 13. september. Dere som har fulgt med oss har sett at det har vært en liten avbrekk på vår tur. Vi gikk fra Nazare om morgen kl. 07:00 den 13. september sammen med Fanteliv. Leahnis og Honning Pupp gikk rett etter med samme mål ,som var Oeiras eller Cascais. Begge stedene ligger rett før Lisboa.

Vi startet med å gå for motor utover og vi fikk ganske raskt kontakt med delfiner. Det var elegant å kunne se dem hoppe rundt båten vår og til Fanteliv, som lå bak oss. Vinden kom etter hvert og vi satte spinnaker og fikk god fart på båten. Det var varm og godt og det var god stemning ombord.

Skipperen hadde i de siste dagene kjent en underlig murring nede i magen, men anså dette som helt normalt da føden var litt forskjellig fra hva vi var vant til. Da vi hadde ca. 5 timer til vi var i havn, følte skippen behov for å hvile litt, kaldt var det også, selv om det var 26 gr. C i luften. Han tok på seg flisgenser frøs og svettet litt der han lå, men han var ikke villig til å innrømme at alt ikke var i orden. Marit er er en klok og dyktig kvinne som styrte båten med stø kurs, men fikk ikke dette med skipperen form til å stemme helt. Da han ble hvit i ansiktet og han svettet mer en normalt inrømmet han at formen ikke var helt på høyden.

Smerten i magen var nå intense og med skipperens tidligere historie på nettopp dette, fryktet Marit det værste. Hun ble urolig, og da vi hadde ca. 2 timer igjen til havnen, ble han slørete i blikket og hadde vanskeligheter med å sitte oppreist. Han mente allikevel alt ville gå bra og at vi skulle komme greit i havn. Da vi nærmest oss havnen spurte Marit om han var i stand til å være med å legge til båten. Skipperen svarte at det var han, for han så ingen mulighet til å kunne hoppe i land med fortøyningene. Da vi kom inn til havn tok han over roret. Smertene i magen var nå helt ubeskrivelig. Da båten var bakket inn mot kaia og fortøyningene var kommet på land, gikk skipperen ned for telling. Det som skjedde var i korte trekk at Fanteliv raskt tok over kontroll på båten og skipper med Marit reiste avgårde med sykebil.

På sykehuset ble vi tatt i mot på en fantastisk måte. Her ble raskt tatt forskjellige tester, røngen, ultralyd og skanning. Med en kropp, som kan se ut som han har vært i noen gateslagsmål, gikk de nøye gjennom tilstanden. Fryktet en stund for at de måtte ta et inngrep, men det løsnet etter hvert. Konklusjonen var en akutt tarmslyng, som var årsaken til tilstanden. De ba skipperen komme seg til Norge for videre utredning, da ikke ville anbefale eller så nødvendigheten med noe inngrep på dette tidspunktet. På sykhuset var de svært effektiv og service vennlig. Det var fem vakre kvinnelige leger som sto for utredningen. Marit skjønte at skipperen var i sitt gamle, da pulsen økte mens legene målte puls og blodtrykk. Han greide heller ikke å la være å komme med en fleip om situasjonen.  Skipperen syntes at oppmerksomheten han nå fikk, var helt ok.

Vi var tilbake i båten kl. 4 om morgen,  Fanteliv hadde sørget for roen og fått barna trygt i seng. Vi takknemlig for at vi har venner,som virkelig kunne trå til og få kontroll over situasjonen.

I denne perioden har Marit og barna i sammen med Fanteliv vært en tur i Lisboa. Skipperen har vært en tur i Munchen for å treffe kollegaer og for å være på messe sammen med dem.

Har også vært en tur i Norge, både for å få nødvendig sjekk og besøke sin far som var kommet på sykhuset. Skipperen er sjekket ut og alt er i orden. Dette var en god nyhet for oss alle ombord.

Har også besøkt jobben og hilst på kollegaer, det var trivelig å se så mange blide og engasjerte mennesker.

Var på besøk på sykhuset for å treffe far og har hatt vår samtale. Det var en sterk opplevelse, som er vanskelig å skrive om. Heldigvis har vi ikke noe usnakket med hverandre, så da vi forlot sykhuset hadde vi tatt forvel med hverandre. Takken han for den far han hadde vært for oss og gitt skipperen den beste arven han og mor kunne gi oss. Det er at vi er fem søsken som står hverandre nært og er meget gode venner. Det var tung å reise derfra og vite at dette kanskje var siste gangen vi så hverandre, men vi har alltid et håp om at tilstanden skal bli bedre. Vårt ønske er at vi kan komme hjem og fortelle om vår fantastiske reise.

Det var herlig å komme tilbake til hjemmet vårt, Rikaros. Vi har nå ligget i samme havn i 12 dager og vi er klare for videre tur. Vi bestemte å dra videre på lørdag mot Lagos, som ligger 127 nm sør for oss.

Takkere for alle hilsen og omtanke vi har fått den siste tiden. Nå ser vi fremover igjen og gleder oss til fortsettelsen.