Mango

Tilbake på Union Island den 3. januar lå vi til kai i Clifton Bay for første gang siden St Lucia og fikk fylt opp strømsugne batterier og tomme vanntanker. Selv om vi stort sett ikke bruker andre klær enn badetøy og shorts, var det likevel på tide med en ”offentlig skittentøyvask” på brygga når vi nå endelig hadde muligheten til å sløse litt med ferskvann. Etter en litt skeptisk første tur på land ble vi enige om at det i grunn er en hyggelig øy, selv om befolkningen har lav levestandard og matbutikken ikke hadde stort annet enn rusten hermetikk og frossent kjøtt av ukjent opprinnelse.

Rimelig snodig å oppdage at Captains gourmet hadde vann fra Voss når det nesten ikke var mulig å få tak i nødvendighetsvarer! Vi måtte sjekke ut av St Vincent og Grenadinene på flyplassen 5 minutters gange fra havna siden det var helg.

Den lokale restauranten Lambi’s var virkelig en opplevelse. 60 ec for voksne og 30 ec for barna for en deilig middag med konkylier, hai og annen spennende mat er til å leve med en gang i blant (1 east-caribbian dollar = NOK 3). Barna syntes det var morsomt å danse til musikken fra stedets steelband.

En kuriositet som må oppleves er en liten ”øy” på kanskje 40 kvm en kort jolletur fra havna som en mann har bygd opp av konkylier på et rev, og hvor han har en liten kombinert bolig og strandbar. Kanskje en idé for nordmenn som synes det er litt vel stive priser for en strandtomt på sørlandet?

Plutselig var vi samlet flere norske båter igjen; Hilde, Tempest, Good Mood, Madonna og Mango, og så Barolo da som er en selvsagt del av den norske gjengen. Vi forlot Union Island den 4. januar sammen med Las Primas og Madonna. Vi hadde en mellomlanding i Hillsborogh på Carriacou for å sjekke inn i Grenada. Å sjekke inn og ut av land her nede når man kommer med egen båt er en omstendelig prosess som de absolutt ikke tar lett på (ref: Las Primas), til tross for at administrative systemer og velferdsgoder ellers ser ut til å være temmelig fraværende. Man må innom både immigration og customs, og det kan være lange køer på hver av stedene. Customs var stengt fordi det var helg, slik at det måtte vi vente med til Grenada. Avgiften for inn- og utsjekking varierer mellom øyene fra 35 ec per pers på St vincent og grenadinene til 20 ec i immigration og 160 ec i customs på Grenada. Barolo hadde ikke betalt mer enn 50 ec totalt og vi fikk kvittering på kun 157 ec, så det er enten personavhengig eller korrupt eller begge deler… Dersom man ikke sjekker inn og ut av de landene man besøker risikerer man at skipspapirer og i verste fall båten blir tatt i arrest! Dette kan følgelig være både enerverende og dyrt når vi seiler inn og ut av land oftere enn enkelte skifter undertøy.

Vi seilte innom Rea som lå på svai ved den utrolig vakre Sandy Island, før vi ankret opp rundt odden i Tyrrel Bay hvor vi hadde hørt at det var muligheter for å få heist opp båten. Vi kunne ha tatt opp båten der, men valgte å vente fordi bukta ikke var så hyggelig som vi hadde forventet. Det lå flere rustholker i innseilingen, og det lille tettstedet innerst i bukta var heller ikke spesielt spennende.

Øyas 7 000 innbyggere er stort sett etterkommere av afrikanske slaver fra den franske kolonitiden. Øya er kjent som ”smuglerøya”, og det er vel ikke helt utenkelig at den vinen vi fikk tilbud om å kjøpe fra en lokal båt hadde hatt en noe tvilsom ankomst til øya. Carriacou er en av de minst utbygde øyene i Karribien, visstnok bl a fordi lokalbefolkningen er så late og tiltaksløse!

Vi spiste pizza på Lazy Turtle på stranda og lå på svai til dagen etter da vi dro videre mot Grenada. Det er nå så lenge siden vi har hatt muligheter for å handle mat at det begynner å bli vanskelig å trylle frem flere middager fra under dørken. Tunfisk, oliven og spaghetti blir litt ensformig i lengden.