Mango

Da vi kom til Grenada 20 nm syd-vest for Carriacou kalte vi opp Emblem på VHFen. Det viste seg at de lå i True Blue Bay rett innenfor der vi befant oss, hvor vi også ankret opp for natten. Elisabeth og Thomas fant et hotell på strandkanten rett innenfor i bukta hvor de kunne bo de siste par dagene før de skulle dra hjem. Det var nesten rart å være bare oss fire igjen etter å ha bodd fra 5-9 mennesker i båten siden 18. november!!

Plutselig fikk vi veldig god plass, og barna kunne flytte tilbake til akterlugarene etter nesten 7 uker i køyesenga i ”fyran” med en mengde kosedyr og andre mer matnyttige ting som sengekamerater. Vi spiste en morsom og hyggelig middag med familien Stene Ness inne på land. For en gangs skyld kan vi si at vi drakk paraplydrinker(!) som en oppladning til båtpuss dagen etter…

Etter 6 000 nautiske mil og et halvt år på vannet er det ikke mye bånnstoff som sitter igjen under båten. Med nesten 30 grader i vannet skal det ikke mye fantasi til for å skjønne årsaken til at båten seiler dårlig om dagen. Båten må på land for å få på et nytt lag med bånnstoff, og den alltid like festlige jobben kan ikke lenger utsettes…Da Mango ble heist på land kl 10.00 den 7. januar på Spice Island Marina i Prickly Bay sør på Grenada ble vi nærmeste naboer med Rattata som også trengte en ansiktsløftning. Det er en utrolig veldrevet marina med båtbutikk og restaurant. Prisen på 1 247 ec (NOK 3 300) var heller ikke avskrekkende.

Samme formiddag var jeg på vei til butikken og ”skulle bare” klatre en rask tur opp i båten og hente en sekk, da stigen kollapset.. Med en fastklemt venstre fot var jeg rimelig sjakk matt da både stigen og jeg deiset i bakken. Jeg vurderer å stille på audition til filmen Hjelp, vi seiler igjen… Frode og barna endte opp med å ta båtpussen alene, mens jeg fikk restituert en svimmel sjel i en mørbanket kropp. Hvis jeg ikke hadde vært både tjukk i hue og hatt flaks kunne det fort ha gått verre enn det gjorde. Det er langt ned til bakken når båten ligger på land.

Myggen og vi har tidligere stort sett levd i fredelig sameksistens. Det var før vi traff den grenadiske kampflymyggen, som var helt urimelig plagsom de to nettene vi bodde i båten mens den lå på land. Til tross for myggnetting foran lukene våknet Lina med 45 myggstikk bare på den ene armen etter en svett, klaskete og søvnløs natt! Hun så ut som om hun hadde vannkopper! Andre kvelden hadde vi krigsråd og gikk til motangrep med alt vi har av myggolje og myggkrem i båten. Frode var den eneste som ikke smurte seg, noe det raskt gikk rykter om blant den over gjennomsnittlig intelligente grenadiske myggsvermen.

Tennene løp i vann da vi endelig fant et supermarked med normalt vareutvalg og standard igjen en kort busstur fra Prickly Bay. Tenk å glede seg som en unge over å handle mat!! Maten er omtrent like dyr som i Norge, men mat må’n ha også på denne kanten av verden..

Kvelden før vi skulle settes på vannet igjen hadde vi avskjedspizza med Elisabeth, Thomas, Hanna og Håkon på havnas restaurant. (Det er nemlig litt vanskelig å lage middag i båten når oppvaskvannet ødelegger bånnstoffet som nettopp er rullet på..) Tusen takk for et veldig hyggelig 3-ukers besøk fra Norge!! Vi har storkost oss sammen med dere, og håper dere har hatt en fin ferie med skilpadder og snorkling, selv om det også har vært dokø, enveiskjøring forbi pentry, Håkon nok synes jeg er litt streng i matveien, mitt hjemmebakte brød var fullt av skorpe og det til tider var litt trangt om saligheten.. Det er nå en gang slik vi lever, og det er slik det er å være på langtur. Lina savner Hanna veldig, og vi ble veldig glad da hun etter at dere hadde dratt sa: “Langtur er det beste som har skjedd meg, men jeg savner også Hanna og vennene i Norge!”

Da båten var på vannet igjen bestemte vi oss for å dra på helgetur til Hogg Island med Madonna og Emblem. På vestsiden av Hogg Island er det en utrolig hyggelig bukt med sandstrand og en særdeles lokal strandrestaurant hvor vi hadde beach-party med hummer lørdag kveld. På søndagen var vi også inne på stranden og traff bl a Ruffen som vi ikke har sett siden Irland.

Mandag morgen dro vi inn til St George som er hovedstaden på Grenada med ca 20 000 innbyggere. Havnebassenget er et gammelt krater og gir svært god le for vind fra alle kanter. Byen tiltrekker seg også cruiseskip. Hele øya har 100 000 innbyggere. St George er en sjarmerende by med store kontraster hvor vi bl a besøkte det høyst lokale grønnsaks- og fiskemarkedet sammen med Barolo. Veldig hyggelig å tilbringe tid sammen med våre danske venner igjen! Grenada er en mye mer vestlig inspirert og klart mer velstående øy enn de mindre øyene i grenadinene, selv om det også her er store klasseskiller og et merkbart narkotikamisbruk. Det umiskjennelige lukten av marihuana henger tungt over mange steder man passerer, og vi har vært nødt til å forklare for barna at ikke alle har det like enkelt her som det vi kanskje er vant til hjemmefra.

Byen preges av aristokratisk bebyggelse initiert av franskmenn som kolonialiserte øya på 1800-tallet. Øya har en fascinerende historie. Navnet Grenada stammer fra spanske sjømenn som syntes naturen liknet det spanske Granada. Engelskmenn beholdt navnet da de forsøkte å kolonialisere øya på 1600-tallet, hvilket endte med følgende scenario: The Caribs ate some of the invaders and threw the rest back into the sea!!! Øya ble senere forsøkt kolonialisert av franskmenn. Etter flere kriger mellom franskmenn og engelskmenn ble øya erklært for engelsk, før den etter en del frem og tilbake ble uavhengig member of the commonwelth i 1974. Verdt å merke seg er også at Maurice Bishop som overtok som øyas radikale leder fra 1979 og som senere ble drept, hadde så mange cubanske rådgivere at USA med Ronald Reagan som president invaderte øya i 1983 av frykt for russisk opprustning.. Øya er nå igjen en fredelig plett kjent som ”spice island”. De dyrker en rekke ulike krydder i tillegg til kokosnøtter og bananer.

Det er vanskelig å tenke seg hvordan øya så ut for bare fire år siden da orkanen Ivan feide over øyparadiset og skadet 90% av husene. 30 % var helt ødelagt og all vegetasjon var borte. I dag er øya igjen frodig og grønn og svært mange av husene er bygd opp igjen. Felles skjebne – felles trøst.

Det er stabilt rundt 30 grader i lufta her nede, og litt mindre i vannet. Vi har vendt oss til varmen, og det er stort sett helt levelig temperatur også nede i båten fordi det gjennomsnittlig blåser ca 10 ms her. Når vi ligger på svai er det fin gjennomlufting i båten. Det er stadig vekk regnskurer her, som gjør at lukene må lukkes og åpnes mange ganger i løpet av et døgn.. også om natten. Heldigvis går de raskt over og solen skinner ufortrødent videre. Når vi ikke kan ha lukene åpne blir det raskt bakerovn i båten, så vi har investert i et par vifter som brukes i nødsfall.

Det er blitt 15. januar og vi drar videre i morgen tidlig etter å ha feiret Morten i EmBlem sin 47årsdag i går med restaurantbesøk og kake i båten etterpå. Vi hadde tenkt å dra i dag, men det var lite fristende med 10-12 ms NØ rett i fleisen når vi kan vente til i morgen og få 7 ms mer østlig. Etter skolen har dagen gått med til sedvanlige rutiner før utsjekking av havn; innvendig og utvendig vasking av båt, diesel- og vannfylling (dieseldyr har fått en ny dimensjon her nede..), betaling av havneavgift (66ec), vann (5ec) og strøm (12 ec for 3 døgn mot 40ec for ett døgn på union!!) mathandling og utsjekking fra Grenada. Barna har rukket to badeturer med jolla, innimellom monopolspilling med EmBlem og Barolo-barna. Det er lite fristende å bade inne i havnebassenget her, men kun en kort tur ut i havgapet er vannet krystallklart. I dag har det kommet en norsk armada fra Prickly Bay og omegn; Tempest, Madonna, Rattata og Aluni del Mar ligger i havna, i tillegg til at Motgang og Good Mood er “observert” på VHFen. Nå gleder vi oss veldig til et nytt besøk i vårt skilpaddeeldorado Tobago Keys. Vi må bare innom Union Island ca 40 nm lengre nord nok engang for å sjekke inn i St Vincent and the grenadines igjen, og ha skole med ukeprøve(!) for barna før det er en ny deilig helg foran oss under og over vann….